– Ingen kan noe om serberne, bortsett fra overskriftene. Vi har et fiendebilde av dem uten at vi vet hvem de er, sier Åsne Seierstad.

I fjor dekket hun kosovokrigen for Dagsrevyen. I vinter dro hun tilbake for å snakke med serberne. Resultatet ble intervjusamlinga Med ryggen mot verden.

– Jeg lurte på hva som skjer med et folk som har gjennomlevd ti år med krig, sier hun.

Åsne Seierstad sammenlikner med sitt eget liv de siste ti årene: Studier på Blindern og i Russland, noen år som journalist i Dagsavisen og NRK. Inntil hun fikk lyst til å skrive bok. Denne høsten er hun tilbake på Serbokroatisk ved Universitetet.

– I Norge er nesten alt mulig hvis du vil det og jobber for det. Virkeligheten er helt forskjellig der nede. Vil du utgi en bok, er det ikke papir. Vil du reise, får du ikke visum. I Serbia er alt låst på alle kanter; byråkratiet, økonomien, et strengt universitetssystem.

Én million flyktninger og økonomisk ruin er resultatet av nittitallets kriger på Balkan. I tillegg er Serbia rammet av økonomiske sanksjoner fra Vesten så lenge president Slobodan Milosevic sitter med makten.

Katarinas knyttneve

«Dersom jeg ikke kjemper nå, vil jeg bli uteksaminert om noen år, og hva da? Hvor skal jeg jobbe? Hvem skal betale?» spør Katarina, en av de fjorten serberne som Seierstad har portrettert i boken.

Katarina er 20 år, psykologistudent og Otpor-aktivist. Studentorganisasjonen med knyttneven som symbol er for tida den sterkeste motstandsbevegelsen mot Milosevic og hans sosialistiske parti.

Katarina tar med Åsne Seierstad på demonstrasjon og sminkemesse. Drømmen hennes er å bo i et normalt land. Når hun fra vite at sikkerhetspolitiet planlegger å komme hjem til henne og arrestere henne om natta, drar hun på fest til neste morgen.

– Katarina er en helt vanlig ungdom, opptatt av klær, treningen sin, eksamen. Det viser litt av bredden i Otpor at selv hun er med. Du må ikke være aktivist 24 timer i døgnet, sier Seierstad.

Slobodans sandwich

Branko mener imidlertid at Natos bomber er årsaken til den varme sommeren. De har ødelagt ozon laget – det er sant, han har sett det på tv.

Når en tredel av serberne sier de vil stemme på Slobodan Milosevic i presidentvalget, er Branko en av dem. Tjuefireåringen er leder for Ungsosialistene i Serbias sosialistiske parti. Til Seierstad forklarer han at Serbia kjemper en kamp mot USAs verdensherredømme. Han har godt håp om å vinne, siden tre firedeler av Verden støtter landet: Kina, Russland, Cuba og noen land i Afrika.

– Tror Branko virkelig at Serbia kan vinne på sikt?

– Det virker sånn. Han snakker bare med folk som er enige med ham. Vennegjenger er stort sett alltid enige i Serbia, sier Seierstad.

Heller ikke på tv møtes serberne til debatt. Det er boikott: Bare opposisjonspolitikere uttaler seg til de illegale kanalene. På statskontrollerte Pink tv snakker makten uimotsagt. Reporterne dekker Milosevic som bygger broer og studentboliger trass i Vestens sanksjoner. Bilder fra demonstrasjoner i Vest-Europa sendes under vignetten «Vesten brenner, opprør mot sanksjonene mot Serbia», uavhengig av hva som egentlig står på bannerne. Tilhengeren forteller om den menneskelige Milosevic, en mester til å lage sandwich.

– Hendte det du begynte å tvile på det konfliktbildet du var med å formidle i NRK i fjor vår?

– Jeg ble mer og mer sikker på at de økonomiske sanksjonene er feilslåtte, og det er noe både opposisjonspolitikere og Miolsevic’ tilhengerne kritiserer. Hadde det ikke vært sanksjoner, hadde ikke dagens ledere hatt noe å skylde på, sier Seiersted.

Med ryggen mot verden

«Dette landet er i ferd med å falle fra hverandre og jeg foretrekker å sitte rolig å se på at det skjer,» sier studenten Jelena til Seierstad i boka.

– Finnes det mange som er likegyldige som henne?

– Det er mange som er apatiske. Men jeg tror nok de fleste unge i Beograd kommer til å gå å stemme på opposisjonskandidaten Kostonica, for nå har de en sjanse, tror Seierstad.

Til hverdags er det mange som melder seg ut. Klostrene opplever en strøm av unge, urbane serbere. Andre konsentrerer seg om fortiden, enten det er storhetstiden i middelalderen, eller åttitallet, da landet ennå hadde plass på de store musikknavnens turnélister.

I serber-zoo?

En av de hun møtte sa til Åsne Seierstad at hun bare kom for å få bekreftet fordommene sine, en annen lurte på hvordan hun skulle skjønne noe av hva som foregikk i serbernes hoder når de ikke skjønte det selv. En tredje lurte på om hun skulle studere serbere som dyr i en zoologisk hage.

– Har Katarina og Branko noe til felles?