– This is a song (pause) for all women (pause) who has ever been fucked (lang pause) by a man, roper Hilde Asbjørnsen.

Knyttneven skyter opp mot lyskasteren, jenterockeren er klar. Nei! Gitaren er opp ned, bak frem. Desperat fomling fra skuespilleren og regissørene får latterkrampe.

– Dette må vi beholde, sier produsent og regiassistent Taran Grønlie. Grønlie og Hilde Asbjørnsen traff hverandre på forelesninger i teatervitenskap. Asbjørnsen og Lene Johansen spilte sammen i Studentteatret. For ti måneder siden fant de tre jentene ut at de ville lage teater på egenhånd. Det startet med rødvin og idédugnad. I løpet av vinteren samlet de sammen et band. I mai begynte jakten på en scene. 11. oktober har kabareten Noraprisen premiere på Smuget i Oslo.

Feminist fatale

Rammen er en tenkt festforestilling forut for at Ibsens heltinne deler ut en pris til dagens kvinner. Fra sin plass i den litterære stjernehimmlen har hun abonnert på Kvinner og Klær og endelig blitt overbevist: I dag er kvinner sterke, selvstendige og flotte. De fortjener en takkepris. Men jentene som tar oppdraget med å lage festforestillingen er ikke helt enige.

– Hva er galt med dagens kvinner?

– De er ikke så fantastiske. Det blir litt halleluja-stemning når Inside, [mag], KK og Dagbladet hyller kvinnelige verdier, sier Lene, og legger til:

– Vi vil vise frem de dårlige sidene våre.

– De ærlige, retter Asbjørnsen.

– Mest de dårlige, fastslår Johansen.

– Kvinner kan også være slemme, stygge, svake og kyniske, sier Grønlie.

Patetiske piker

«For jeg vil være morsomst, mest sjarmerende og penest. Det eneste jeg ber om er å være den enste ene for deg», synger Asbjørnsen.

Karakteren hennes har brukt en forelsket guttevenn til snørrpapir og leksehjelp. Men nå har han fått seg dame. Og den tidligere så totalt uinteresserte «Hildemor» feller store fylletårer og får trøst av Lene i rollen som harm og ikke helt edru venninne. Som selv husker flere guttesorger ettersom promillen stiger. Hun venter på telefon fra en soppbefengt og smittsom en-natts date.

– Ikke at jeg er forelska, det var ikke noe ved deg bortsett fra sopp, da, roper hun ut i nattemørket. Men mobiltelefonen forblir sørgelig taus.

Neste nummer er dedisert KKs helsesider. Lene spiller dama som bytter ut sigaretter og sitronvodka med en sitronskive i kokt vann og «Ruser meg på krefter som fins inne i meg selv».

– Er det ikke bare bra at noen kvinner kan få bedre samvittighet og selvbilde av å drikke grønnsaker og bli kjent med arketypekvinnen sin?

– Jeg ble feminist selv på videregående, var veldig opptatt av patriarkatet, usynlige mekanismer og kvinnen som offer, sier Johansen.

Hun mener feminisme fremdels har et poeng. Kabareten sparker mot heroiseringen av kvinner – og offerrollen. – Kvinner kan også være jævlig kjipe, sier Asbjørnsen.

– Gutter har kommet bort til meg etter de åpne prøvene våre å sagt: «Hilde, dette er en viktig kabaret».

Slik jenter er

Noraprisen er 75 minutters selvutlevering. – Jeg har spist lunsj på Vegeta i dag, ikke Burger king, og er kjempestolt, innrømmer Johansen.

Asbjørnsen synes selv det er bra å høre på sinte jenter som rocker mot menn. Grønlie tror alle vil være Den eneste ene.

Etter tre demonstrasjoner var impresarioen på Smuget overbevist og ga jentene to uker spilletid.

– Hvem tror dere vil komme å se forestillingen?

– Målgruppen vår er folk over 20, mange folk. Guttene skal juble og jentene skal snu seg bort i skam, sier Asbjørnsen.

Hun spør regissør Arild Bøe hvordan siste gjennomkjøring av jenterocken fungerte.

– Du var veldig dårlig og jeg likte det veldig godt, svarer han.