— Han var mørk og av de litt yngre, og han var det store diskusjonstemaet i pausen. Slike forelesere var det ikke akkurat for mange av, minnes Else Carine Archer. Jenta fra Brevik i Telemark ble høsten 1985 møtt av 1000 mennesker på forelesning i Chateau Neuf, og syntes ikke det var «noe særlig». — Jeg tuslet inn og fant meg en plass uten å komme i prat med noen. Det var ikke noe miljø, og det ble avgjørende for at jeg dro, forteller Archer. Archer overanstrengte seg ikke akkurat for å komme i kontakt med folk. Istedenfor å våge seg inn på lesesalen satt hun heller hjemme på hybelen og leste. Heller ikke kollokviegruppa ledet til noen utvidet vennekrets. — Jeg var en del sammen med en svensk jente fra gruppa, men vi ble ikke akkurat venner for livet, sier Archer. Hun innrømmer at hun ikke kan bedømme miljøet bare etter å studert til ex.phil.-eksamen, og at det antakeligvis ville vært lettere å finne venner på andre fag. Uansett endte hun opp i Bergen hvor hun hadde fire «fantastiske» år. — Jeg ville ta teatervitenskap og hørte at det var best i Bergen, forteller hun. Til tross for at Blindern førte til nye vennskap, var Archer glad i å feste, og hun var stadig på konsert med obskure grupper i kjelleren på Chateau Neuf. Og ja, hun var mye på kino, men ikke fordi hun planla å en gang å lede Filmmagasinet på NRK. — Jeg visste overhodet ikke hva jeg ville gjøre etter studiene. Jeg gjorde det ikke spesielt bra på Ex.phil., så jeg trodde en stund at studier ikke var noe for meg. Jeg visste bare at jeg ville gjøre noe med teater og kulturliv, noe som var litt kunstnerisk. Da jeg var yngre hadde jeg nemlig en skuespillerdrøm. Den satt nok litt i, sier hun.

Av Kathrine Ruud Elster