Enkelte dager er studenter ekstra entusiastiske. Ellers bare svimer vi rundt, men så skjer det noe med oss. Når vi får gratis mat. Fra studentpakken. Nudler, potetmos, sjokolade, tannkrem, Fisherman´s friend. Og Ruud & Rye barberhøvel, som for øvrig fungerer fint som skje til potetmosen, hvis du bare husker å ta av selve høvelen. Da Trond Giske kom ut på Slotts-plassen så han veldig entusiastisk ut, trønderen. Det var sikkert ikke så mange andre som la merke til det, men jeg så det. Da Giske fikk sin spesialtilpassede startpakke steg entusiasmen. Ikke mye, men litt. Grandiosa og knekkebrød, hva mer kan man vel forlange? Sterkere satsing på studenter og høyere utdanning, kanskje? Giske har foreløpig ikke kommet med noen utspill som har fått studentene til å rope sinte slagord. Men tiden kommer nok. Jon Lilletun avfeide ethvert spørsmål med å si at han hadde satt ned et utvalg som skulle utrede spørsmålet. Og når nevnte utvalg kom med sin innstilling, så var den lille ministeren med det lange skjegget tilbakeholden med å si noe som helst da også. Ikke før Giske hadde fått nøkkel-kortet av Lilletun hadde den unge ministeren ertet på seg hele kristen-Norge, ved simpelthen å slå fast at en prest bør være en prest, uansett om hun eller han liker en hun eller en han. Så det lover jo bra. Om Giske ikke ser ut til å ha arvet sin forgjengers evne til å gi intetsigende svar, så har han arvet Lilletuns politiske prosjekt: Reformering av høyere utdanning. Tre av Lilletuns utvalg skal danne grunnlaget for en stortingsmelding. Arbeidet med meldingen starter idet Giske får Mjøsutvalgets rapport om høyere utdanning på bordet 27. april. Giske og regjeringen Stoltenberg står fritt til å putte innstillingene rett i søpla, men det kommer de neppe til å gjøre. At høyere utdanning skriker etter foran-dringer trenger man ikke medlemsskap i KrF og søndagsskole for å skjønne. Blir Giske sittende til valget, og får Stoltenberg og Arbeiderpartiet tillit fra velgerne, er det Giske som vil fremstå som reformatoren. Høyere utdannings svar på Gudmund Hernes. – De stjeler våre klær mens vi bader, var tidligere statsminister og Høyre-leder Jan P. Syses beskrivelse av høyredrei-ningen i Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtlands regime. Om Giske stjeler Lilletuns klær, eller hvor mange av dem han stjeler, vil vise seg. Men klærne passer – tro det eller ei – også til Giske og Arbeiderpartiet. Giske er ikke like handlekraftig som det Hernes var, og helt sikkert fortsatt er. Men regjeringsskiftet illustrerer likevel naturloven i norsk politikk. Skal man få utrettet noe som helst, må man ha partiboken i orden. De andre partiene kan gjerne ha ideene og visjonene, men det er Arbeiderpartiet, takket være viljen til makt og evnen til å bruke den, som får trumfet gjennom de store reformene. Reformatoren kunne vært Lilletun og sentrumsregjeringen. Men høyere utdan-ning vil derimot bli omtalt som arven etter Giske i fremtiden, ikke arven etter Lilletun, som kanskje er like riktig. For politikken er urettferdig. Mens Giske blir reformatoren, vil Lilletun bli stående som ministeren som ikke fikk gjort noen ting. Det bør man tenke på neste gang man kaster seg over start-pakken eller spiser ukens femte pizza Grandiosa. Giske kunne nok klart seg fint uten sin startpakke.

Av Espen Linderud