Jeg har vært på kino alene, sitter på bussen og føler på kinostemningen. Kvinnen på lerretet fikk en ball i øyet som forandret hele livsperspek-tivet hennes. Hun fant en mann med tilsvarende øyeskade, men arret hans grodde før hennes. Så hun ble alene. – Å Gud! Se på de der, sier damen på setet bak meg. Bussen har stoppet like ved Blåkors. Utenfor inngangen sitter tre slitne herrer og røyker. – Ja, Herregud. De skulle vært tvangsinnlagt hele gjengen, sier kvinnen ved siden av. Jeg mister kinofølelsen. Prøver å finne den igjen, men leter forgjeves. – Regjeringsskiftet er jo helt krise. Nå er det ikke lenge før vi får vår første homse til prest. Damen ved vinduet har funnet nye mål for sin irritasjon. – Nei, måtte Gud forby. Jeg har aldri likt Stoltenberg, jeg, men han vil vel aldri gå så langt..., svarer dame nummer to. Jeg vender litt på hodet, ser på dem. – Du vet vel at han beskytter sine egne. Skravlingen fortsetter til tross for mine drepende blikk. Jeg er ikke en modig person så jeg tar ikke til motmæle. Men i protest går jeg av bussen to stopp før jeg er hjemme. «Dumme, intolerante gamle hurper», tenker jeg på veien hjem. Det var de som skulle blitt tvangsinnlagt. Så ser jeg paradokset i tankene mine. – Du ha’kke noen småpenger du? sier en kvinne ved siden av meg. Hun sitter på fortauet. Jeg bøyer meg ned mot henne. – Det er egentlig tragikomisk, sier jeg. I det ene århundret prøvde vi å utslette de homofile, i det neste kommer vi til å prøve å utslette de homofobe. Uansett er vi nådeløse. Jeg ler. – Småpenger? sier kvinnen. Lommene mine tømmes, det er ikke så mye der, men hun smiler til takk. Kanskje jeg skulle ha med meg en ball i baggen hver dag og kaste den i ansiktet på alle som trengte et nytt syn på livet? Men ingen ville forstå, det er bare et par hundre som har sett den filmen. Men filmfølelsen er tilbake, jeg holder hånden foran det ene øyet mens jeg går hjem, alene.

Tarentella