– Hvis vi først skulle ha en fest i mars måtte den tilegnes St. Patrick, sier kjemistudent Eivind Bjerke, som tre år på rad har feiret Irlands nasjonaldag. Dette året fikk han medstud-entene med seg og arrangerte St. Patricks-fest i kjemikjelleren. – Det er en god unnskyldning til å feire. Irer har det mye mer morsomt enn oss. De tar fest-lighetene mer uhøytidelig, sier Eivind. Folk i alle verdensdeler feirer dødsdagen til presten St. Patrick. Han er blitt udødelig for å ha gitt Irland kristendommen bare fire hundre år etter Jesus død. I New York stenger de av gater for å gi plass til de mange hundretusen som er med på feiringen. Kjemi-studentene samler cirka femti fest-glade studenter. De fleste uvitende om hvorfor de feirer, men takk-nemlige for de grønne drinkene de får. Få har tatt seg bryet med å selv kle seg i grønt. Bare noen grønne hoder vitner om St. Patrick-fargen. – 17. mars er den irske nasjonaldagen og har visst noe med en trekløver å gjøre, derfor er nasjonalfargen grønn, sier arran-gør Kate Furøy, og rister på sitt grønne hår. På kinnet har hun malt en trekløver. – Jeg ville dratt til en irsk pub nede i byen, hvis dere vil vite mer, råder Eivind oss. Vi tar ham på ordet. På vei ut hører vi at Pogues blir erstattet med Don’t cry av Guns ‘n Roses.

Slangehelgenen
St. Patrick ble i sin ungdom kid-nappet fra England av pirater som solgte ham til Irland. Med Guds hjelp rømte han fra fangenskapet og kom tilbake som utdannet prest på begynnelsen av 400-tallet. Irene var motvillig til den nye læren som ble forkynt, men St. Patrick utførte undre som overbeviste. – Dere kan ikke komme inn hit, sier dørvakten utenfor O’Malley. Med et blikk på ham ser en at han ikke er ire, at han har bodd i Østfold hele livet og at han ikke vil la oss komme inn for å få vite mer om St. Patrick. – Dette er en fest kun, og jeg gjentar kun for dem som har kjøpt billetter på forhånd. Ikke et smil får vi av ham engang. Men en ire på vei inn lar seg overtale og forteller kort om St. Patricks største under. – St. Patrick utførte slange-underet akkurat som Moses. Gamle Patrick løftet staven sin og lurte alle slangene i Irland ut i havet der de druknet, forteller John, som har billett og får et stivt smil av østlendingen. Siden dette underet har det aldri vært en slange på irsk jord. John ber oss komme i St. Patricks-tog dagen etter og vi takker ja.

Bedre enn 17. mai
St. Patricks-toget tar en kort tur nedover Karl Johans gate og ender på Rådhusplassen. De cirka 200 menneskene står foran plassen og jubler. Nesten alle er kledd i grønt. – Det er bare så mye kulere å feire St. Patricks dag enn 17. mai, sier en av de jublende. Hun heter Sara og er norsk, men heretter skal hun feire den irske nasjonaldagen fremfor den norske. – Nordmenn er så selvhøytid-elige og snakker så teit og ufor-ståelig. Irer, derimot, er bare råe og kule, smiler hun og blir med på et nytt hyl som sprer seg i den grønne horden. Sara har en liten grønn topp på seg, som redder henne fra klyping og i verste fall lugging. De som ikke ærer St. Patrick med å kle seg i grønt er fritt vilt og kan klypes av alle. Men dette vet folket på Rådhus-plassen, og det blinker i grønne neonhatter mens nasjonalsangen synges.

Guinness fra Gud
En eldre herre har prøvd å kle seg ut som en vandrende Guinness, men det hvite rundt halsen minner mer om en stor prestekrage. – Men Guinness, prester og St. Patricks dag hører sammen i Irland. Det var Gud i St. Patricks skikkelse som gav oss dette ølet, sier han og stikker hånden innenfor øldrakten, der han avslører et par guinness-bokser. For 800 år siden slet en enslig munk med økende alkohol-problemer blant lokalbefolkningen. Munken ba til Gud om hjelp. Vårherre følte med munken og sendte St. Patrick til ham med en oppskrift. Ølet som munken lagde av Herrens ord var bedre enn alle tidligere øltyper. Derfor ville alle irene drikke det nye brygget istedenfor de gamle øltypene. Men Gud hadde gjort drikken så kraftig at en ble mett før en ble full. Dermed forsvant alkoholpro-blemene i den lille byen. – Hvis Gud lagde noe bedre, ville han holdt deg for seg selv, forklarer den vandrende Guinness-mannen og vender oppmerksom-heten mot scenen. Dansen og talen er unnagjort, men sekkepipekonserten gjenstår som siste post. – Og etterpå går vi på puben, roper en i Oslo Caledonien Pipe-band før han blåser et langt ul ned i instrumentet. – Ja, puben neste, disse irske feiringene er bare helmaks, roper Sara og vugger til pipekonserten.

Av Tonje Larsen
og Åshild Støylen