Leder
  Kommentar
  Kronikk
  På kanten



  Grunnfag: 9400
  Lekkende kontor
  PR-kampanje
  Professor II


  Petit
  Trude Marstein
  Woody Allen



  Ordensmennesker
  Frieri



  Anmeldelser



  Plakaten
  Min studietid
  AdNotam



Arkivet

Tips oss

Lenker


  Nummer 7  •   1. mars 2000  •  54. årgang

Sett i anførselstegn

«Jeg er et voksent menneske. Det er bare de usympatiske barnetrekkene jeg har bevart», tenker hovedpersonen i Trude Marsteins nye roman og klyper datteren sin i armen.

Trude Marstein er 26 år. For to år siden debuterte hun med tekstsamlinga Sterk sult plutselig kvalme. Vi treffer henne på Proffen uka før hun gir ut sin første roman Plutselig høre noen åpne en dør. Den handler om en ung kvinne, en ambisiøs hovedfagsstudent; En alenemor som skal gi fireåringen den perfekte oppdragelse. Hun er belest på lærings-psykologi og bevisst på alle traumer. Likevel unngår hun ikke mishandlingen, alle de små overgrepene som ikke setter blåmerker. «Sara gråter, tårer renner fra øynene hennes og oppkast nedover haka. Har du lyst på is, sier jeg og bryter igjen ut i latter.» – Går det an å være slik som mor? – Jeg lurer på det jeg òg, sier Trude Marstein. Hun har jobbet en del med barn og tatt grunnfag i pedagogikk på Universitetet. – Jeg ble klar over makten selv om jeg ikke brukte den. Og jeg husker hvor-dan det var å være liten og innflytelses-løs, totalt prisgitt de voksne og nødt til å tilgi. Historien handler også om forholdet til andre mennesker: Moren, venninnen, kjæresten, eks-en og barnefaren. Hun kan kutte dem ut, men med fire år gamle Sara er det ikke noen mulighet for brudd. – Ungen har hun i sin makt og kan behandle som hun vil. Det synes jeg er fascinerende.

Morsrollespill
Kanskje treffer du Trude Marstein på Blindern, på vei fra kurs i litteratur-vitenskap, og synes du kjenner henne etter å ha lest boka. – Jeg har ikke barn og har aldri skrevet noen hovedoppgave, advarer forfatteren. Historien om hovedoppgaven skal ikke sammenlignes med hennes eget arbeid med romanen. Jeg-personen overvåker alle handlingene sine, selvsensuren oppsummeres i tvangs-tanken: «Nå har jeg gått for langt». – Er det slik inne i hodet ditt? – Det er noen av mine tanker, men forvrengt og latterliggjort. Det er ikke sånn jeg ser virkeligheten. Trude Marstein håper leseren skal kjenne seg igjen like mye som hun selv gjør. – Det handler om hele tiden å overvåke seg selv, å fremstille et bilde av seg selv.

«Forelsket»
«Jeg må «vise meg som et voksent menneske», tenker jeg, med evne til å «danne varige forbindelser», «ta ansvar», «planlegge livet», «endelig binde meg».» Hovedpersonen ser verden gjennom gåseøyne, sparer på de sterke ordene, unngår de klisjéaktige settingene, som betroelser over tekoppen sammen med venninnen. Bare en gang, på søndagsskitur mellom «snøtunge trær» og «praktfulle fjell», blir hun og nesten-kjæresten enige om å gi seg over til klisjeene. «Jeg tror jeg er forelsket», sier hun og tenker i det samme at hun «har gått for langt.» – Er klisjeene så farlige? – For denne kvinnen er de det. – Også for deg? – Ja. Språket begrenses av klisjeene, men samtalen blir òg begrensa når du ikke tør bruke klisjeer når du snakker, sier Marstein. Hun lurer på om klisjébevisstheten også er i ferd med å bli en klisjé. En rask beskrivelse av hovedpersonen gjør jo også henne til en klisjé: den unge, urbane, ambisiøse nittitallskvinnen. – Da jeg var ti år trodde jeg at alle ville bli forfattere og at det var en uoppnåelig drøm, sier hun. På forfatterskolen i Bø fikk hun beskjed om ikke å tenke på poenger og innhold. Det hjalp. Fra da av ble skrivingen bare et spørsmål om tid og lyst. Plutselig høre noen åpne en dør er ikke en fantastisk historie i frodig språk, det ville ikke vært noe spennende, synes forfatteren. Men hun tror boken angår mange og at den er morsom. – Hvis det ikke bare er min form for humor da. Romanen havner i bokhandlene 8. mars. Marstein er redd anmelderne skal tro hun forsøker å si noe radikalt nytt om forholdet mellom mor og barn. Det gjør hun ikke. – Så hva er det du vil fortelle oss? – Poenget er ikke å komme med ferdige ideer. Jeg forsøker å gjenskape stemninger. Jeg vil ikke skrive ned tankene mine, men hva som gjorde at jeg komme frem til akkurat de tankene, svarer hun. Den strategien har forfatteren valgt bevisst. Som i scenen der mor og barn lekeslåss, og mamma plutselig stopper og tenker: «Tenk om noen hadde sett oss gjennom vinduet uten å se smilene våre».

Av Maria Reinertsen
og Petra Lybæk (Foto)

IKKE REDD KLISJEER: – Med en gang du ikke fikser «small talk-en», det å prate i klisjeer, så blir alt veldig konstruert, også barneoppdragelsen, sier forfatter Trude Marstein.