I dag er én av åtte professorer ved Universitetet kvinner. Og færre blir det. I 1999 var bare tolv prosent av de nye professorene kvinnelige. Dette til tross for at det aldri har været flere jenter å rekruttere blant. I 1990 var 17 prosent av doktorandene ved Universitetet kvinner. I 1995 var kvinneprosenten steget til 31. Flere av disse skulle være klare for en professorstilling nå. På tide å gjøre noe med dagens kjønnskvotering? Karak-terene skulle jo måle det faglige potensialet. Trass i at jentene har like gode eller bedre resultater, er gutta overrepresentert på toppen. S å da er det visst andre kvalifikasjoner som teller mer på karrierestigen. Hvilke? – Jenter faller utenfor nettverk, beklager prorektor Blakar. De mangler altså evnen til kameraderi. – Er det noe med kulturen ved Universitet som gjør at du må ha testosteron og mannlig konkurranse-instinkt for å klatre til topps, undrer professor i medisin Britt Ingjerd Nesheim i forrige ukes Universitas. Er spisse albuer og betryggende utovertisss de egen-skapene som Universitetet siler til topps? Nesheim foreslår testosteronsprøyte. Og for jenter som vil frem på Universitet i dag er nok det mer lønnsomt enn å pugge pensum. At kvinner ikke når toppen skyldes både «natur og kultur», mener medisindekan Stein Evensen. Ansvaret for skjev kjønnsfordeling plasseres hos skrikerungene hjemme. I stedet bør fakultet vektlegge kvalitet mer enn kvantitet i forskningsarbeidet og utforme stillingsinstrukser som også passer til jentenes spisskompetanse. Medisin har bare ti prosent kvinnelige professorer til tross for at mange jenter lenger ned i systemet har like gode faglige resultater som gutta. Likevel er ikke høyere kvinneandel på fakultetets «ni på topp»-liste over prioriterte saker. At mange av de dyktigste studentene forsvinner i ammetåka er ikke et prioritert problem! Vil ikke flinke piker bli forskere? Problemet er å få fast ansettelse, ifølge likestillingsrådet. Det er gjerne det menn forsker på som blir ansett som viktigst av de andre gutta på fakultet, de gutta med makt som utgjør flertallet som utformer stillingsinstruksene. For professor II-stillinger er prob-lemet at de vanligvis ikke blir utlyst. Her viser statistikken at kvinnene taper nok en gang. Spør jentene som velger seg bort fra fakultetet etter endt doktorgrad hvorfor. Kanskje skyldes vgjørelsen like mye kulturen på Universitetet som den «naturlige tilbøyeligheten» til å gå hjem å lage mat og barn. Hvis du tror spisse albuer og kameraderi er mer verd for Universitet enn faglig dyktighet kan du lene deg trygt tilbake. Dagens system vil nemlig sørge for å kvotere inn slike selvhevdende unge menn også i fremtiden. På toppen bør imidlertid de faglig best kvalifiserte sitte, uansett kjønn. Karakterfordelingen tyder på at mer enn 15 prosent av dem er kvinner. Men å få slutt på overforbruket av testosteron krever større innsats. En begynnelse er at Kollegiet løfter labben i været for likestillingsrådets handlings-plan. Øremekede professorater, ama-nuensis- og post doc-stillinger for kvinner. Flere professor II-stillinger til utlysning. Pluss «fadderprogram» der mannlige professorer veileder unge kvinnelige forskere inn i fakultetsnettet – formalisert kameraderi – virker som det beste alternativet til testosteron-sprøyte.

Maria Reinertsen