Klokken åtte er det fortsatt helt tomt i kjelleren. Vi setter oss i baren i første etasje. Lukten av rulletobakk blander seg med eimen av gammel fest. Fra musikkanlegget strømmer Janis Joplins karakteristiske whiskystemme. Noen steder står tiden stille. Galgeberg Corner, Oslo indre øst, er et slikt sted. I det følgende skal det fortelles om kvelden den første fredagen i februar. – Hallå, har du snakket med onkel i det siste? Jaså gitt? Ja, ja, ja. Fyren som kommer inn kjenner ham som sitter ved siden av meg. De legger merke til oss. Vi diskuteres. Utlendinger, sier de. – Her er alle velkomne. Alle typer mennesker kommer hit. Også studenter. Hver kveld er forskjellig og vi vet aldri hva som skjer, sier Tore Forsberg, som for ett og et halvt år siden tok initiativet til «Speakers». På samme måte som Speakers Corner i London har vært et sted for samfunnsdebatt, skal «Speakers» på Galgeberg være et sted hvor vanlige mennesker kan fortelle sine egne historier på uformell måte. Men hva er egentlig en god historie?

Lett å like
– Fordi alt er underholdning tar jeg det aldri for gitt at folk er interesserte i historien i utgangspunktet, sier Ivar Vereide, mannen bak VG- og Lotto-reklamene. En god historie kjennetegnes ifølge ham av to ting: Gjenkjennelse og overraskelse. Det er viktig å unngå klisjeer. Samtidig må vår interesse fanges gjennom en situasjon vi kan identifisere oss med. I reklamebransjen har man sjelden mer enn 30 sekunder på seg. Som for eksempel i VG-reklamen fra en togreise. Setting: En togkupé, lydspor: Fever (smektende rytmer), karakterer: innbegrepet av en vakker kvinne og to menn; en tøffing og en pusling. Uten at det sies et eneste ord serveres vi den gamle kvinne mot mann-konflikten. I løpet av ti sekunder er situasjonen skapt. I de neste 20 utvikles historien fra det opplagte til det overraskende; puslingen blir foretrukket. Den opplagte taper blir vinner. Omtrent som Askeladden. – Hvis vi for eksempel hadde valgt en stereotyp pappfigur som Øistein fra Lille-Lørdag til rollen, ville vi ha signalisert at vi skulle fortelle en vits. Dette handler mye om troverdighet, sier Vereide. Gjennom å skape en godhet for vinneren får Vereide oss til å ville se historien om og om igjen. Ikke nok med at vi liker ham, vi tror på ham også. Hvordan er det med fortelleren?

Er med på leken
– Som forteller er det viktigere å få bildene til å leve enn å være tro mot en skreven tekst, sier Janecke Moe i Norsk fortellerforum. Å lese er noe helt annet enn å fortelle. På Galgeberg drikkes det først og fremst øl. Etter hvert fylles kjelleren av mennesker som ser til å kjenner hverandre. Ved et av bordene sitter en jente med en papirbunke foran seg. – Det er bare noen dikt og sånn som jeg har skrevet. Jeg tenkte å lese noe av det, men jeg er litt redd for at folk ikke egentlig hører etter, sier hun. Det er langt ifra noen selvfølge at folk hører på deg bare fordi du har noe du gjerne vil fortelle. Ikke alle kan betale for å dytte en 30 sekunders fastlagt fortelling på deg i en kinosal. Det som skiller en muntlig fortelling fra en opplesning eller en reklamefilm er publikums medskapende rolle. Derfor er det om å gjøre å fange publikums oppmerksomhet ved å trykke på de riktige knappene. For eksempel ved å la noen episoder eller elementer bli mer fremtredende enn andre, alt ettersom. – Fortellingen Havmannens sønn er egentlig et storslagent epos om et menneskes livssyklus. Når jeg forteller dette for barn passer jeg på å fargelegge og understreke den lille guttens lek fremfor de sjelelige kvaler og valg han står overfor som voksen, sier Moe. Den samme historien kan fungere like godt i en barnehage som på en konferanse i Næringslivets hovedorganisasjon. Eller på Galgeberg Corner.

Historien du husker
– Analfabeter husker bedre enn oss. Skriftkulturen som omgir oss på alle kanter har sløvet vår hukommelse, sier Gjerstad. Med det mener Gjerstad at vi ikke er særlig flinke verken til å lytte eller tenke sammenhengende. Gjennom skrift og visuelle massemedier er vi blitt vant til å få fragmentariske bilder ferdig servert. – Det ser ut som vi aktualiserer et behov for aktivisering og refleksjon, som en motvekt til de ytre bildene vi fores med på alle kanter, sier hun. Historiefortelling i skolen har ifølge Gjerstad vist seg å være svært nyttig for barn med lære, skrive- og lesevansker. Fordi en fortelling er noe som overleveres muntlig må den være kronologisk oppbygget med en begynnelse, en midt og en avslutning. Man har ikke den samme muligheten til å hoppe frem og tilbake i tid som med visuelle eller skrevne historier. For at en fortelling skal fungere må den ha en struktur som samsvarer med et naturlig menneskelig refleksjonsmønster. Slik blir de lettere å huske. I den senere tid har imidlertid fortellerne erobret stadig flere arenaer, også i næringslivet.

Merkevare
Uttrykket «å lage merkevare av seg selv» er for mange et slagord. Ifølge reklamemannen Ivar Vereide dreier dette seg om å være trofast mot et produkts sjel og personlighet. I forhold til Lotto er sjelen «pengesekk i hodet» og personligheten «ikke som andre millionærer». Så lenge han holder seg innenfor denne karakteristikken, kan historiene handle om hva som helst. Det er måten du forteller på som er avgjørende. Det er sent på Galgeberg. Det synges. Cornelis Vreswijks Cecilia Lind er gjenstand for allsang. I trappen dukker tre skikkelser opp. Svarte trange klær og boblejakker. En annen planet. Det er første gang ex.phil-studenten Mona Sæther Evensen er her. – Dette kunne aldri ha vært på Grünerløkka. Der hadde vi blitt nødt til å høre på drita studenter snakke om tilbehøret til carpaccio, sier Mona. Under en provisorisk opphengt spotlight leser Dina Arnsen dikt av Märta Tikkanen. Tore Forsberg vil snakke om å leke med ord. Stamgjesten fra baren i annen etasje har forvillet seg ned i kjelleren og ser seg vantro omkring. – Det er et jævlig interessant konsept. Hvem som helst kan gå opp å si det de vil, om det så bare er et leserinnlegg eller et tyggegummipapir som fascinerer deg litt, sier Mona.

Av Marit K. Slotnæs
og Khai Nguyen (foto)