Rokker ved rockehistorien

«Vi. Gjorde. Hva. Vi. Ville.» Slik oppsummerte Johnny Rotten hva Sex Pistols handlet om. Og slik kan også Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt sammenfatte sin liste i bokform over tidenes 100 mest betydningsfulle rockeplater.

andre listebøker
1. Nick Hornby: High fidelity
Boken som viste oss at menn lager lister over alt fra beste ekskjærester, plater og fotballspillere til drømmejobber.
2. Erlend Loe: Naiv. Super.
Med naive lister over de supre tingene hovedpersonen allerede har og det han ønsker seg.
3. Hvem, hva, hvor
Årlig gjenganger med lister over de mest betydningsfulle navn og begivenheter de siste tolv månedene.
4. Guinness’ rekordbok
Proppet med lister over verdens største, minste, flinkeste og særeste.
5. Penguin Book of Lists


– Kanskje er ikke Larmen & Vreden en guttebok, som forlaget tror. Den er tvert imot den viktigste feministboka i høst. Når jentene har lest denne, kan de alt om rock. Da er det full likestilling, sier Torgrim Eggen.
Sammen med Sindre Kartvedt har han laget en subjektiv rockehistorie ved å liste opp 100 plater som har betydd mye for de to rockeskribentene. Samtidig viser den utviklingen og den store bredden som finnes i sjangeren.
– Å sette opp en liste er én måte å lage bok på. Vår idé er imidlertid ikke å kåre tidenes 100 beste plater. Vi ser en hel tidsalder fra 100 forskjellige synspunkter. Noen av platene er blant de beste, andre er det definitivt ikke. Vi kunne valgt 100 andre plater og skrevet den samme boken, sier Eggen.
Kritikerduoen oppfatter rockemusikken som det viktigste kulturuttrykket i etterkrigstiden. Derfor setter de sine omhyggelig utvalgte plater inn i en ramme av film, litteratur og klassisk musikk. Albumene presenteres i kronologisk rekkefølge fra Bob Dylans klassiker Highway 61 Revisted fra 1965 til Lauryn Hills fjorårsplate The Miseducation. Likevel har de lagt hovedvekt på «rockens gullalder» på 1970-tallet. Det er også i den epoken forfatterne selv brukte mest energi og oppmerksomhet på rock. De understreker imidlertid at boken ikke må leses som en ren liste.
– Rangeringer og den slags har alltid vært helt uinteressant for oss i forhold til det disse platene formidler – og det vi syntes vi kunne formidle om dem. Rock er ingen vitenskap eller sport, men et subjektivt uttrykk. Denne tendensen til å ville kvantifisere er bare for frimerkesamlere og nerder, sier Sindre Kartvedt.

Likegyldige Nirvana

De to forfatterne må tåle mye sutring fra musikkentusiaster – og da særlig rockejournalistene i dagspressen – over utvalget og sammensetningen av listen. Kritikerne mener obskure utgivelser som Magazines The Correct Use of Soap ufortjent har stjålet plassen fra store klassikere.
– Vi vil introdusere leserene for nye musikalske åpenbaringer, enten via plater de ikke har hørt før, eller gjennom et nytt perspektiv på dem. De eneste som blir sure av å finne en og annen skitbra plate de ikke har hørt før er musikkjournalister. De kan åpenbart bare like ting de oppdager på egenhånd. Dem om det, sier Kartvedt.
Når forfatterparet har valgt å hoppe over en del plater som har fått stor innvirkning på rockens utvikling, er det fordi det er musikk de ikke har følt de har noe å skrive om. Verken Pink Floyds legendariske Dark Side of the Moon eller Nirvanas trendsettende Nevermind er for eksempel funnet verdige til en plass i boken.
– Vi stiller oss helt likegyldige til store artister som Pink Floyd, Nirvana og Elton John. Finnes de? Har de noensinne sagt noe? Er det noe annet innhold hos Nirvana enn en amerikansk punkgreie som kommer ti år for sent? spør Torgrim Eggen.
Larmen og Vreden får også kritikk fordi 90-tallet er representert med så få plater. Forfatterne forsvarer utvalget med at boken er spesielt rettet mot yngre musikkinteresserte mennesker og at det derfor er naturlig å tro at leserne har best kjennskap til musikken fra det siste tiåret.
– I dag opplever rocken dessuten en nedgangstid. Musikkbransjen tillater mye mindre kreativitet og tar færre sjanser. Plateselskapet Virgin har for eksempel en stor hit med Lene Marlin, men jeg kan ikke høre forskjell på henne og de amerikanske jentene. Det blir en polarisering mellom de få artistene som selger enormt mye plater og et stort felt uten særlig suksess. Tre av ti band med kontrakt med store plateselskaper får ikke engang gitt ut noen plate, sier Torgrim Eggen.

Av Ingrid K. Lund og Åshild Støylen (foto)




PLATEGOURMET: – Jeg vet noe om rock som ikke du vet, så nå skal jeg fortelle deg det. Det har vært mitt motto bak denne boken, sier Torgrim Eggen.