Sprek satire, slapp story

Thomas Hylland Eriksen
Siste dagers heldige
Aschehoug


Anmeldt av Tonje Larsen


Klokken ni en høstkveld synker Norge på uforklarlig vis i havet. Noen av de gjenlevende «norskingene» møtes i New Dehli i India og sammen begynner de å memorere over det sunkne land. Men samtalene har ikke den nasjonalromantiske klangen en skulle vente. Tvert imot er samtlige av de til slutt åtte personene kritiske til sitt tidligere hjemland, og ganske følelsesmessig likegyldige til dets plutselige bortgang. Monologene de åtte skifter på å holde for hverandre er alle ispekket krass satire over det pompøse Norge. Morsomt blir det når alt fra norske donaldister til hevngjerrige hustruer beskrives for å fylle opp Peters, en av de åtte, kommende nettside om Norge. Han vil ha frem det typiske norske som nå vil forsvinne.
Boken er fylt av små satiriske essay, kamuflert i en romans ramme.
Rundt disse essayene, eller monologene, er historien minimal og drives på ingen måte fremover. De åtte samtalende er tilsynelatende veldig forskjellige og samles kun fordi de alle har mistet landet sitt. Et panelbord bestående av en talkshow-vertinne, en byråkrat, en hasjrøykende hippie, en professor, en pornostjerne, en ung mann som nettopp har blitt en ung kvinne, en homofil og en akademiker skulle nok fått igang litt mer interessante samtaler enn boken skildrer. Men ved å bruke dette mangfoldet kan Hylland Eriksen, gjennom deres lepper, skildre hele spennviddet av det norske samfunnets eksborgere. Fra å ta en subkultur helt på kornet til å parodiere Lille Lørdag-parodier varierer monologene voldsomt. Som satiriker er Hylland Eriksen til tider genial, som romanforfatter er han heller kjedelig.




Musikalsk kjærlighetserklæring

Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt
Larmen & Vreden
Gyldendal Fakta


Anmeldt av Kåre Bulie


For en drømmejobb de har hatt, Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt: Å kunne velge fritt blant platene de liker aller best, plukke ut 100 av dem og deretter skrive en side om hver. Så bærer da også Larmen & Vreden preg av å være forfattet med brennende kjærlighet og voldsomt engasjement, velskrevet og underholdende som den er blitt. De 100 plateomtalene forsterkes av 18 portretter av de aller viktigste artistene, og til sammen utgjør de 194 boksidene et stykke på vei en moderne kulturhistorie.
For Eggen og Kartvedt er alt annet enn musikknerder som er monomant opptatt av gitarsoli og innspillingsutstyr. Snarere er de en slags musikkens hobbysosiologer som plasserer platene inn i et bredere kulturelt og samfunnsmessig bilde. Selvsagt kan du hisse seg opp over at akkurat ditt favorittalbum ikke er med – her er verken Björk, Nirvana eller Pink Floyd – men det er vel nettopp noe av hensikten. Biografier veves sammen med diskografi og detaljer om enkeltlåter og -album, og som regel skaper forfatterduoen små plateportretter som umiddelbart gir deg lyst til å løpe til backkataloghyllene i platebutikken og bruke mange penger. Men forfatternes imponerende formidlingsiver gjør til tider metaforikken og billedbruken så høystemt at det blir noe anmassende og utroverdig over fremstillingen. Det blir uunngåelig noe monotont over 100 like lange hyldningsdikt til 100 plater som alle er helt uten sidestykke i musikkhistorien. På samme måte som 100 fantastiske plater slutter å være like fantastiske dersom de avspilles etter tur.
Derfor nytes Larmen & Vreden best i små porsjoner. Da fremstår den til gjengjeld som en vakker kjærlighetserklæring til rockemusikken og en kunnskapsrik og velskrevet innføring i et kulturuttrykk vi alle er dømt til å måtte forholde oss til.