Ugress i kulturlandskapet

Fidus er en gigantisk orgie på flere plan. På den ene siden innbyrdes runking i redaksjonen, på den andre den store gjensidige runkingen mellom oss og leserne, sier Waldemar Hepstein. Det tiende nummeret av tegneserien er nettopp fullbyrdet.

«Etter ti numre og snart sju år foretrekker vi å se på Fidus som en eksentrisk illeluktende onkel i juleselskap. Han har skinnlapper på tweedalbuene, han har forsynt seg tre ganger av rompunsjen og han banner i barnas nærvær, men han antyder en storhet som kunne vært, og selskapet ville blitt noe kjedeligere uten ham», er karakteristikken Fidus-redaksjonen gir seg selv på lederplass i det nyutkomne nummeret.
Store deler av populasjonen lever i den villfarelse at tegneserier er Fantomet, Stomperud, Donald og Knoll og Tott. Nyinnvidde fiduslesere lar seg derfor ofte overraske over hvor sofistikert, slagferdig og humoristisk tegneserier faktisk kan være og over hvilken appetitt tegneserieantologien skaper på nye serier.
Fiduskunst er et dansk begrep som betyr kitschkunst, noe som ikke er til å stole på, som for eksempel elg i solnedgang. Vi syntes det karakteriserte oss, sier Waldemar Hepstein.
Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Knut Nærum, Lars Fiske og Hepstein utgjør redaksjonen. De er tegneserienorges grand old men. Fidus har i tillegg Anna Fiske og Mette Hellenes som faste gjestetegnere.
Har du lest noen numre av Fidus kan det slå deg at mange av seriene har en noe sexfiksert undertone.
Det er ingen linje vi har lagt oss på. Det skyldes at vi stort sett er menn i prematur 40-årskrise. Vi tror vi trenger bevis for å ta’n helt ut. Vi har gått i vår andre barndom og tegner stygge tegninger: «Hå-hå, jeg tegnet en tiss», sier Hepstein.
Han forteller at alle bidragsyterne på mystisk vis tenker på samme tema når nye numre er i startfasen.
Plutselig endte vi opp med et reisenummer. Nummer ni ble tilfeldigvis et hundemishandlingsnummer. Vi er blitt like i tankegangen, sier hele Norges «favorittonkel», som Hepstein selv kaller seg. Kanskje er det derfor de bor i samme nabolag.
Samtlige redaksjonsmedlemmer gjorde sin debut i Gateavisa. På 1970- og 80-tallet var anarkistblekka det eneste stedet man fikk utgitt norske serier.
Siden ga både Christopher Nielsen og jeg ut noen blader på eget forlag. Jeg kjente ham fra gymnastiden, og fulgte karrieren hans med interesserte øyne. Slik ble jeg inspirert til å gi ut bladet Hyl tidlig på 90-tallet, hvor både Christopher og Steffen var gjestetegnere, sier han.

Hvordan ugress blir til

I 1992 kontaktet forlaget No Comprendo Press Christopher Nielsen. De hadde gitt ut Arne And på norsk, og siden det ble suksess mente de det kunne være gøy å få samlet norske serietegnere i et eget blad.
Fidus ble lansert med brask og bram, med store drømmer og forhåpninger våren 1993. Intensjonen var å komme ut med fire numre i året. Det første året greide vi tre, så ble det to. Nå får vi ut ett nummer i året, hvis vi er heldige, sier Hepstein.
Tegnerne ser seg selv som de store unge håpene som tidlig ble fossiler og måtte overlate banen til unge håpefulle i for eksempel JIPPI Forlag.
Men vi har fortsatt en viktig funksjon å fylle som ugress i tegneseriemiljøets drivhus. Særlig i en tid hvor miljøet tar seg selv veldig alvorlig. Da vi ga ut første Fidus kom forlaget med en leder jeg stadig grøsser over. Den var overpanegyrisk og beskrev tegnerne som de ypperste innen seriekunst, og at Fidus skulle bli det viktigste kulturbladet i hele Norge. Hepstein krymper seg i stolen.
Liker ikke selvskryt. Vi er jo de beste, men vi trenger ikke si det, vi kan la seriene tale for seg, sier tegneren.
Gjennom årene har kvaliteten på numrene variert, og det har vært noe krangel innad i forhold til hvilken målsetning vi skal ha. Vi har satset mer på kvalitet enn kvantitet, noe som kjennetegner norsk undergrunn generelt.
Som undergrunnstegneserie distribueres ikke Fidus på Rimi og Rema. Narvesen sender bladet til sine utvalgte kiosker, ellers kan det oppdrives i spesialbutikker for tegneserier. Og abonnement er et middel for adstadige sjeler som vil ha fatt i bladet.
Jeg tror vi har fire abonnenter. Det er kanskje ikke så rart det ikke er flere når man må betale 150 kroner, for å vente i fire år på fire nummer, unnskylder Hepstein.

Brilleløse Hamsun

Velstand er ikke synonymt med norsk tegneseriekunst. Derfor er andre jobber ofte avgjørende for å skaffe slanter til salt i maten. Hepstein jobbet selv som trikkekonduktør i 13 år, og utviklet sine tegne- og skrivekunnskaper på si.
Mange kunstnere har hatt slike jobber. Hamsun, for eksempel, var trikkekonduktør i Chicago. Men han fikk sparken fordi det ikke var tillatt å bruke briller i jobben. Uten brillene så han ingenting og ropte opp feil holdeplass.
Hepstein ser tankefullt ut i lufta.
Det var forresten en bra metafor for menneskehetens tilstand, vi roper stadig opp feil holdeplass fordi vi ikke får lov til å bruke briller, gliser han, utilslørt fornøyd over eget resonnement. Virksomheten i denne serietegnerens hode tatt i betraktning, trenger man ikke lenger undres over hvordan absurditetene i Fidus ser dagens lys...
Fidus-prosjektet er ren veldedighet. Vi jobber gratis for at det norske folk skal få litt god åndelig næring. Jeg tror ikke tegneseriene vil gjøre oss rike og berømte. Da må gjennomsnittsmenneskets smak radikalt forbedres, og det er svært lite sannsynlig.
For Waldemar Hepstein er lei av at tegneserier ofte betegnes som lavmål.
Når en filmanmelder skal beskrive et virkelig dårlig manus sies det ofte at det er på tegneserienivå. Man skjønner godt sammenlikningen om man for eksempel ser på Fantomet, men det finnes masse kvalitetstegneserier som ligger på et veldig høyt nivå. Derfor blir det helt feil å bruke ordet tegneserie som beskrivelse av noe dårlig og useriøst, sier han.
Hepstein er glad for at han som serietegner ikke gjenkjennes på gaten. Og skal vi tro ham, endres ikke kjendisstatusen selv om man blir invitert til å holde foredrag.
På midten av 90-tallet inviterte Norsk tegneserieforum meg til å holde et foredrag på Blindern. Det kom absolutt ingen. Det sier litt om den doldistilværelsen det ofte er å være tegneserietegner, sier Hepstein.

Av Guro Aardal Hagen




SELVPORTRETT: Vi kan kanskje virke litt sære på overflaten, men innerst inne er vi normale mennesker som liker Beatles og små barn. Fra venstre Christopher Nielsen, Steffen Kvernland, Knut Nærum, Lars Fiske og Waldermar Hepstein. TEGNING: WALDEMAR HEPSTEIN