Hoffnarr med spiss blyant

Trine Solberg har pusset advokater på ham. Rasende Frp-trøndere har bedt ham holde seg til å tegne blomster. Heldigvis har det ikke hindret Steffen Kverneland i å tegneserieamputere verdenslitteraturens perler.



SVINGER KÅRDEN: En vellystig Kjell Magne siterer gjerne Baudelaire.

 Søndag 3. september 1989: Trine Solberg, innbegrepet av sunn, norsk idrettsungdom, har avlagt positiv dopingprøve på et europacupstevne i Brüssel. Avisene er fulle av en gråtende Trine og trenere som rister på hodet. Humorbladet Mad bestemmer seg for å lage sin egen vri på saken: En artikkel om favorittdopet til kjente idrettsutøvere. Tegneren Steffen Kverneland settes på saken. Men Mad-redaksjonen glemmer én viktig ting: Ankemulighet.
– Da hun ble tatt var det ikke tvil om skyldspørsmålet. Men Mad hadde lang trykketid. Da hun ble frikjent var det for sent å stoppe bladet. Jeg snakket ikke med henne selv, men jeg skjønner godt at hun ble sint, sier Steffen Kverneland (36).
Tegningen av Solberg er det nærmeste Kverneland er kommet injuriesøksmål. Noensinne. Slett ikke dårlig for en tegner som gjennom en årrekke har portrettert eliten av norske forfattere og politikere i til dels svært kompromitterende posisjoner. I hans nye bok Amputerte Klassikere III får særlig en rekke rikspolitikere gjennomgå på groveste vis. Men «de er så proffe på det å bli sjikanert, de vet at å klage bare gjør det vondt verre». Likevel:
– Det finnes tegninger som forlaget ikke har våget å trykke. Det har også vært telefonstorm i Dagbladet i forbindelse med Frp og en tegning av en gorilla som blir til Carl I. Hagen som blir til en pære. Jeg fikk telefon hjem, fra et kvinnemenneske i Trondheim. Hun mente jeg burde begynne å tegne blomster istedenfor.
Heller ikke alle forfattere er like glade for å få sine livsverk amputert. Selv om Erik Fosnes Hansen og Knut Faldbakken begge har gitt uttrykk for at de synes det er stas å bli utsatt for Kvernelands seriesatire.
– Herbjørg Wassmo kunne ikke på noen måte tillate sine figurer brukt på denne måten. Tegningen til Stein Mehren-diktet Jeg har lett så lenge etter deg er kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, men Mehren nektet meg å trykke den i boken. Det var ikke noe morsomt. Men de fleste er utrolig sporty. Mange vil kjøpe originalen, de ringer og er hyggelige. Det gjør det vanskelig å amputere dem neste gang.

Hyllest og utdriting

Steffen Kvernelands bokamputasjoner begynte med at han for mange år siden forleste seg på Willam Burroughs og hans litterære cut-up-teknikk. Snart var den første amputasjonen ferdig, en tegneserieside satt sammen av fragmenter fra en rekke bøker: «et jævli kaos – alt fra Daniel Defoe til Jan Erik Vold». Snart ville litteraturtidsskriftet Vagant ha flere. Siden er det blitt utallige amputasjoner. Men ikke alle tekster egner seg.
– Det finnes tekster som er fullkomne i seg selv, der det bare ville bli mas og dobbeltkommunikasjon hvis du fikk bilder i tillegg. I fjor laget jeg en bok sammen med Jan Erik Vold. Der var det mange dikt som var veldig bra, men som jeg følte jeg ikke hadde noe å bidra med til visuelt. Jeg kan ikke bare klå på andres ting. Jeg må ha noe å bidra med.
Av og til leter Kverneland etter en tekst å amputere som kan illustrere et politisk poeng. Andre ganger kan idéen dukke opp mens han sitter og leser en bok.
– En del av de lengre føljetongene som er basert for eksempel på Vesaas og Sandemose blir en hyllest til tekst og forfatter. Men de fleste korte amputasjonene av romaner er stort sett laget for å drite ut. Av og til velger jeg også en tekst bare for å drite ut en politiker. Frobenius’ Latours katalog er en bra bok, men jeg hadde en visuell idé på Carl I. Hagen fra den.
Noen ambisjoner om å gi fullstendige bilder av bøkene han amputerer har Kverneland ikke.
– Det blir å ta noen fragmenter ut av sammenhengen og se om det går an å lage tegneserie av det. Jeg tar det ikke for gitt at folk har lest Finnegan’s Wake. Jeg har ikke lest den selv en gang, bare bladd i den og funnet morsomme ting. Målet er ikke å gi et bilde av boken, men å lage en selvstendig tegneserie med underholdningsverdi. Tegneseriene blir mer Kverneland enn Kjærstad.
Derfor plasserer Kverneland levende mennesker inn i bokamputasjonene rett som det er. Gro, Bondevik, Carl I. Hagen og Jagland er topp fire.
– Det er ikke bare fordi jeg liker å tegne dem, men også på grunn av hvor usympatiske og dominerende de er i politikken. Jeg liker også veldig godt å tegne Hans Jæger. Han var jo en tøffing med meningers mot, samtidig som jeg synes han er en latterlig figur. Det er et godt utgangspunkt. Så skriver han så dumt også, jei med i. Han skrev nesten bare om seg selv, og gikk alltid med hatt og frakk. Jæger er den fødte tegneseriefigur.

Litterær gapestokk

Steffen Kverneland bestemte seg tidlig for å bli tegner. Hjemme i Haugesund dro han hver uke til sin onkel som var kunstner og avistegner for å diskutere tegningene sine. Som 16-åring fikk han sin første tegning på trykk i bladet Konk: En parodi på Peer Gynt som ga 1000 kroner i lommen. I barndommen hentet Kverneland inspirasjon fra det legendariske seriemagasinet Tempo. I dag er han inspirert av tegnere som Finn Graff og Olaf Gulbrandsson.
– Hva vil du kalle stilen din?
– Jeg har ikke noen fancy tittel på den. Jeg går inn for å være veldig presis, veldig kraftig. Forsøker å få til så enkle former som mulig, uten at det blir innholdsløst. Jeg liker å finne geometriske former som korresponderer med hodet jeg ser ansiktet på. Med Gro er det masse runde former, det samme med Bondevik. Far og sønn Gerhardsen er loddrette og kantete, så med dem blir det masse vinkler.
Etter at han begynte å tegne i Dagbladet møter Kverneland stadig folk som husker navnet hans. Folk som hvisker «synes du også den var gørrkjedelig?» Tegningene hans er til og med rost på kronikkplass i Dagbladet av en sveitsisk litteraturprofessor som er ekspert på Hamsun og Vesaas. Er det rett og slett i ferd med å bli en ære å bli amputert?
– Det er mange som sier det. At det bare er en ære, og det er kjempegøy. Men det er ikke alltid det er ment å være en ære. Ofte tenker jeg mer gapestokk. Spesielt når det gjelder forfattere som har fått ekstremt mye positiv oppmerksomhet.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med?
– Jeg vil at de skal flire litt. Gjerne mye. Jeg gjør hva som helst for en «cheap laugh». Alt annet vil være bonus. Jeg tror ikke det er så lett å omvende folk med en flåsete tegneserie. Det er ikke sånne som meg som styrer opinionen. Jeg er mer som en hoffnarr.
– Men hoffnarren oppnådde da ganske mye?
– Endte det ikke som regel med at de ble halshogd, da?

Av Kåre Bulie og Stig Marlon Weston (foto)




SELVLÆRT: Steffen Kverneland har amputert store deler av litt.vit.-pensum. Men Finnegan’s Wake tegnet han nesten ulest.



GRISETE: Kjell Magne setter fingeren på en ublyg pike. Fritt etter Herman Wildenwey.