Enden er alltid nær

Antiokia, 1096. Korstogene er på vei for å gjenerobre den hellige by Jerusalem. På veien begår riddere og baroner de forskrekkeligste handlinger, men blir som fromme skolepiker å regne sammenliknet med tafurene.

«Tafurene var barbente, uflidde, kledd i filler og sekker, dekket av sår og skitt, overlevde på røtter og gress og noen ganger også stekt kjøtt fra fiendenes lik [...] Når de ruste fram i angrep, skar de tenner som om de ville spise sine fiender, levende eller døde. Muslimene møtte korsfarerbaronene uten frykt, men var livredde for tafurene som de kalte «ikke frankere, men levende djevler»
Det er historikeren Norman Cohn (83) som skildrer én av de mange grupperinger som opp gjennom Europas historie har begått de verste forbrytelser mot menneskeheten i jakten på et felles mål: Frelse og evig liv i det hellige kongedømmet - riket som skal vare i tusen år etter en endelig kamp, der de onde for alltid blir utryddet. Et av hans hovedverk - Jakten på tusenårsriket har nylig kommet ut på norsk, og forfatteren holdt to foredrag i Oslo i forrige uke i den forbindelse.

Kjemper mot ekstremisme

Da The Pursuit of the Millennium kom ut i 1957, åpnet den for et helt nytt forskningsfelt. Millenarisme, troen på en avgjørende kamp mot de onde med påfølgende frelse, melk og honning for de utvalgte, er nå et emne flere hundre forskere verden over beskjeftiger seg med. Som historisk nybrottsarbeid er boken et mesterverk, en enestående beskrivelse av middelalderens apokalyptikere. Likevel er det den politiske og humanistiske slagkraften rettet mot vårt eget århundre som har mest av æren for at den stadig kommer i nye opplag, og er oversatt til ni språk, tror forfatteren.
Det var Hitler og Stalins herjinger i vårt århundre som fikk Cohn til å grave i middelalderhistorien, for å finne opphav til tanken om en endelig kamp mot «de andre». Cohn har bakgrunn som demokratisk sosialist, og regner seg i dag som en pessimistisk liberal. Hans politiske natur er ikke å klynge seg til løsninger, men snarere advare mot ekstreme overbevisninger
Jeg er av natur fredselskende, og foretrekker at uenigheter løses ved diskusjon. Krig er én ting, jeg var i hæren i fem år, og er ikke pasifist. Noe som er svært mye verre enn krig, er imidlertid masseutryddelser, påpeker han.
Det er helt klart at den nazistiske og kommunistiske ideologi følger det samme mønsteret i oppfattelsen av historien som middelalderens millenaristiske sekter. Marxisme og nazisme er ikke direkte avledet av disse, men de er sekulariserte versjoner, som følger den samme logikken. Da særlig denne oppfatningen av at verden kan bli renset en gang for alle gjennom utryddelsen av mennesker, det være seg jødene eller det såkalte borgerskapet.
Ser du tegn til at disse oppfatningene av historien gjør seg gjeldende også i dag?
Det er et vanskelig spørsmål. Jeg lever et rolig liv på landet, og er vel ikke svært mye i kontakt med dagens samfunn. Imidlertid finnes det åpenbart en del religiøse bevegelser som er inspirert av millenarismen, som sekten som forgiftet luften i Tokyos undergrunnsbane.
Cohn forklarer at den japanske lederen Asahara, i likhet med middelalderens sektledere, benytter seg av Johannes’ åpenbaring i sine taler til undersåtter. Jordens undergang, der månen blir blodrød, solen blir svart, stjernene faller til marken og menneskene skal dømmes er pirrende stoff også i Japan anno 1999.
Ellers har vi denne sekten som ble bombardert av politiet i Waco, og disse som tok kollektivt selvmord for å havne bak en komet. Men jeg tror gudskjelov ikke vi ser politiske bevegelser som tilsvarer det vi så i begynnelsen av dette århundret. Men man kan jo ikke være sikker, vi kan ikke spå fremtiden, sier Cohn.
Det er nettopp forsøk på å være sikker på hva framtiden skal bringe som tidligere har båret så galt av sted, ifølge den britiske historikeren. Felles for grupperingene som beskrives i Jakten på tusenårsriket er at de involverte er overbeviste om at det er de selv som er meningen med historien, og at alt kan rettferdiggjøres i kampen for å fullbyrde denne meningen.

Teft for revolusjon

Etter Augustin hevdet den offisielle kristendommen tidlig i middelalderen at belønningen for et tungt og strevsomt liv ikke kommer før i det hinsidige. Guds rike finnes jo allerede på jorden, i form av Kirken. Dette holdt imidlertid ikke som trøst for alle. Det fantes et enormt revolusjonært potensial i tanken om en voldsom omveltning i det jordiske livet. Det endelige drama var ingen fjern myte, men en hendelse som når som helst kunne inntreffe. Korstogene var for mange et slikt varsel om at noe drastisk var i gjære. Store mengder fattige så korstogene som en mulighet til å komme unna de overbefolkede områdene de bebodde. Ledet av profeter, raste de nedover Europa for å drukne Jerusalem i blod. På veien ble tusener av jøder også slaktet, selv om det egentlig var muslimene som skulle tas. Det var begynnelsen på en stygg tradisjon i europeisk historie.
Ekstreme millenaristiske sekter har alltid oppstått i perioder med sosial uro. Utkanten av en omfattende ustabilitet i samfunnet, oppstår marginale, revolusjonære grupperinger. Når helt uventede ting intreffer, som svartedauden, og folk simpelthen ikke vet hva de skal gjøre, som under pesten, dukker de millenaristiske tankene opp, forklarer Cohn. De mest ekstreme variantene oppstår blant de utstøtte, de aller fattigste uten sosial sikkerhet overhodet. Ofte har de blitt ledet av en profet, som bevisst eller ubevisst har spilt på tradisjonen om at en utvalgt skal vise vei til det lovede land. Folk har fremstilt seg som gode keisere, gjenoppstått fra de døde for å redde de fattige. Eller som Messias selv. Og det har de gjort, med ujevne mellomrom gjennom store deler av historien.
Hitler brukte et språk hentet fra Åpenbaringen. Og han opptrådte uten tvil som en «siste keiser», mener Cohn.

Tusenårstull

Troen på tusenårsriket har ingenting å gjøre med det mye omtalte tusenårsskiftet. Ifølge Cohn er det ingen historisk tradisjon for å hisse seg opp ved hundre- eller tusenårsskifter.
Ved det forrige årtusenskiftet var det nærmest ikke noen oppstandelse i det hele tatt. Det kan ha vært et visst antall munker som ble litt bekymret for verdens ende, men de aller fleste visste jo ikke hvilket år de levde i. Vanen med å bruke kristi fødsel som utgangspunkt for tidsregning ble ikke utbredt før svært sent i middelalderen. Man anga året utfra hvor mangen år den sittende hersker hadde regjert. Selv på 1800-tallet ble e. Kr.-betegnelsen bare brukt på offisielle dokumenter, forklarer han.
Det er heller media enn tradisjonen som får folk til å legge vekt på tusenårsskiftet som tidspunkt for jordens undergang, mener Cohn.

Av Simen Ekern og Stig Marlon Weston (foto)




HUMANIST: Norman Cohn (83) ville finne røttene til vår tids ekstremisme, og skrev Jakten på tusenårsriket, kåret til en av de hundre mest innflytelsesrike fagbøkene i dette århundret.



PARANOID: Ritualdrap på en kristen gutt, utført av jødiske menn. En middelaldersk versjon av et velkjent motiv, som apologi for jødeforfølgelser. Hentet fra Jakten på tusenårsriket, Humanist forlag 1999