Bråk under stillheten

Kyrre Andreassen avviser på det mest bestemte at hans nye roman Barringer er karslig og skitten bygdelitteratur. Helten er tross alt en trivelig bestemor i 80-årene.

– Åpningen, at man hører et ord og misforstår og tror det betyr noe annet, har jeg hatt klar lenge. Første kapittel lå et halvt år. Etter hvert fant jeg folk og et landskap hvor det kunne være utgangspunkt, sier Kyrre Andreassen (27).
Romanen Barringer handler om unggutten Matias, som flytter tilbake til hjemstedet sitt og finner ut at ting han trodde han forstod i realiteten betyr noe ganske annet. I likhet med i debutnovellesamlingen Det er her du har venna dine fra 1997 foregår handlingen i et røft bygdemiljø. Ikke helt ulikt Kyrre Andreassens eget hjemsted Rødberg i Numedal.
– Jeg vet hvordan det er å vokse opp på et lite sted. De fleste har et ambivalent forhold til stedet de har vokst opp på. Det var noe av hovedtemaet i den forrige boken. Barringer er ikke så knyttet opp til sted, jeg forsøker heller å sette fokus på relasjoner mellom mennesker.
I Barringer er det særlig tre relasjoner som er viktige: Matias’ forhold til bestemoren Mie, til kjæresten Helene og til bestekompisen Dennis.
– Det er en utpreget mannlig verden du skildrer?
– Nå er jo helten en dame i 80-årene. Jeg synes ikke det er sånn mannemannlitteratur, synes det er en ganske stille og rolig bok, selv om det er litt fotballspilling der. Den første boken var mer støyende. Denne er roligere språklig, men bråker mer under overflaten. Det ga seg selv på grunn av relasjonen mellom hovedpersonen og bestemoren hans. Det var ikke naturlig å banne og sverte så mye.
– Hvordan har overgangen fra noveller til roman vært?
– Det er et slags felles univers i novellene, så spranget var ikke så stort. Novellene ble kalt roman, og det er sikkert noen som kommer til å kalle romanen noveller. Jeg prøver å benytte meg av novellegrep: Knappheten, en tetthet i uttrykket. Jeg har tenkt at du kan åpne boken og lese et kapittel og få en historie, samtidig som den skal henge sammen.

Mislikte Blindern

Noen barndom omgitt av bøker hadde ikke Kyrre Andreassen. Stort sett gikk det i Donald og Kaptein Miki frem til han i 16-årsalderen oppdaget Beatles og Hvite Niggere. Sine første litterære forsøk gjorde han i militæret som 20-åring. Men det skulle gå adskillige år før Andreassen ble antatt.
– I 1994 fikk jeg en novelle på trykk i Signaler. Det var da jeg tok valget, skjønte at jeg skulle satse. Alle som skriver bør ha en sterk indre drive om at de må skrive. Det går på ønsket om å skape noe. Prioritere dét fremfor noe annet. Nå kan jeg ikke forestille meg noe annet enn å skrive.
Men Andreassen har da rukket noen år på Blindern, selv om han aldri har likt seg: Idéhistorie, litteraturvitenskap, nordisk. Spor fra Universitetet er imidlertid vanskelige å finne i bøkene hans, «de 20 årene jeg har oppholdt meg utenfor Blindern sitter sterkere i kroppen enn de fem jeg har vært der».
– Jeg skrev første semester, studerte andre. Det skar seg da jeg kom på hovedfag i nordisk. Men det var fint å få oversikt over klassikerne, vite at det er skrevet mye bra før.
Selv leser han gjerne amerikansk etterkrigsrealisme: Raymond Carver, Richard Ford, Tobias Wolfe. Forfattere som gjerne kalles dirty realists. Samme prestisjetunge betegnelse fikk også Andreassen raskt.
– Direkte inspirert er jeg nok ikke, men jeg har lært av det bra hos Carver og det dårlige hos Wolfe og Ford. Lært å prøve å unngå å skrive sånn som Ford gjør når han skriver dårlig. Jeg finner meg til rette med betegnelsen i den forstand at det er bra, amerikanske forfattere som har fått den. Men bøkene mine er realisme. At det er så skittent er jeg ikke med på.

Ikke «temabok»

Nettopp dét er noe av grunnen til at språket i Barringer er annerledes enn i debutboken. At setningene er lengre, ordene mer lavmælte.
– Jeg må finne en slags grunnstemning når jeg skriver og sette rytmen etter det. Denne gangen er det en helt annen rytme enn sist. Da var det rytmen av slag og kast. Nå bruker jeg ofte lange setninger som mer har rytmen av bølge- eller slyngebevegelser.
Andreassen er mer opptatt av å skrive gode bøker enn av å være forfatter. Mer opptatt av å skape stemninger enn av å drøfte «temaer».
– Jeg skriver ikke «temabøker». Jeg er ikke så interessert i litteratur som formulerer de store spørsmål eksplisitt: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra? Samtidig er det jo det hovedpersonen i teksten baler med.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med?
– At de skal kjenne seg igjen og assosiere til noe i deres eget liv, gnure litt på en grunnopplevelse hos seg selv. Mange har opplevd ting som ligner, for eksempel sett en død person i barndommen. Få folk til å stoppe opp litt. Om leseren blir trist eller happy er det bra.
Kyrre Andreassen tier. Tenker. Lurer på om det er noe mer han vil ha sagt til slutt. Det er det.
– At det er en dritgod bok. Men det har jeg sagt et par ganger allerede.

Av Kåre Bulie og Åshild Støylen (foto )




STUDENTFORFATTER: Kyrre Andreassen har lite til overs for Blindern. Så foregår da også bøkene hans omtrent så langt borte fra Universitetet som overhodet mulig.