Treffsikker tørrjokking

Arne Berggren
Du ser så godt ut
Centralteateret


Anmeldt av Marit K. Slotnæs


Hva vet Arne Berggren egentlig om kvinner? Selv hevder han ikke å vite stort mer enn at de sitter og tisser.
Du ser så godt ut er skrevet om, for og med fire kvinnelige skuespillere. Det utspiller seg som en fire akters samtale mellom skuespillere som for en gangs skyld har fått ubegrenset frihet til selv å bestemme hva stykket skal handle om. Det finnes ikke noe manus. Helle Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Camilla Strøm Henriksen og Eli Anne Linnestad blir ikke enige.
Oppsetningen er et slags metateater, der Berggren bevisst blander sin egen stemme med rollefigurenes og skuespillernes. Han forsøker å gi et bilde av hva som skjer når fire kvinner er alene med en vinkartong.
Den springende samtalen er et resultat av at Berggren mener kvinner ikke er i stand til å holde fokus på et tema i mer enn femten sekunder om gangen. Ingenting av dette er nytt. Det hele er ganske forutsigbart, og skravlinga fungerer definitivt ikke som en brannfakkel i den pågående feminismedebatten. Men det er morsomt.
Det som gjør dette til god underholdning er skuespillernes enkeltprestasjoner og treffsikkerheten i beskrivelsen av karakterene. Stykkets styrke ligger nettopp i det at man kjenner seg igjen. Når praten eller tematikken eller begge deler i øyeblikk grenser mot slitsom tørrjokking, er det nettopp et tegn på samtalens store grad av autensitet. Det vet alle som har sittet ved et kjøkkenbord og bare snakket om følelser og kjærester og oppvekst og sånt i mange stive klokketimer.
Dette stykket handler ikke om kvinner, erklærer forfatteren i programmet. Neivel. Kanskje handler det om menn. Eller mer presist; om kvinners forhold til dem og omvendt. Etter å ha sett stykket kan ikke jeg si hva Arne Berggren vet om kvinner.
Det gjenspeiler uansett en mann som er flink til å observere.





Dødsrått

Kyrre Andreassen
Barringer
Gyldendal


Anmeldt av Steffen Aagedal


I Kyrre Andreassens debutroman Barringer møter vi en ung mann som har vendt tilbake til hjembygda og dermed slekt og gamle venner. Bortsett fra barndomsvennen og råtassen Dennis, spiller Bestemor Mie, en underlig skrue på 80 år, en sentral rolle både i historien og i hovedpersonens liv. Hun er en av flere grunner til at historien om den unge mannen er mye mer enn guttepreik og oppvekstskildringer.
Historien fra den lille bygda er bygd opp av mange mindre historier. Man får følelsen av å bla i et fotoalbum hvor tilfeldige øyeblikk fra en persons liv er foreviget. Når man har bladd seg gjennom fotoalbumet, er øyeblikkene ikke lenger tilfeldige, men utgjør en sammenhengende fortelling. En fortelling om slekt, fotball, gutta, mye faenskap og løgner.
Når Barringer like fullt er mer enn en ren oppvekstroman, skyldes dette også Andreassens språkbruk. Han skildrer omgivelsene ned til minste detalj. Disse møysommelige utmalingene kunne lett ha gitt følelsen av en historie som gikk på tomgang. I stedet er det nettopp disse beskrivelsene som gjør fortellingen levende. Språket er rått, ærlig og vakkert, og leseren føler seg til stede i bokens handling. Språket, og ikke handlingen, skaper driv i fortellingene. Skal noe innvendes må det derfor være at handlingen i seg selv ikke byr på de helt store overraskelser.
Der andre lett ville tippet over i klisjeaktige vendinger, former Kyrre Andreassen setninger som gir meg frysninger på ryggen. Barringer er rett og slett mye god poesi presset inn i romans rammer.