Noen har beskyldt ham for å være en ond nihilist og andre for ikke å være filosof i det hele tatt. Få har utfordra moderne filosofiske sannheter mer enn Jacques Derrida. Sist fredag talte en av akademias få verdensstjerner til studentene i Oslo.





 Filosofenes snille fiende

For et par år siden protesterte filosofene på Blindern kraftig mot forslaget om å gi Jacques Derrida et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo. Noen mente tenkninga hans ikke holdt høy nok kvalitet, mens andre benekta at han overhodet kunne kalles filosof.
– En filosofisk sjarlatan, uttalte en av professorene i Oxford da den samme diskusjonen oppsto der.
Stemninga var en annen da «dekonstruksjonens far» entra podiet i Sophus Lies hus under Humanioradagene. Salen var stappfull en halvtime før han ankom, og en vegg av ovasjoner møtte Derrida idet han steg ned trappene iført svart frakk og kvitt dandyskjerf.
– Pardon, begynte han gjesteforelesninga si, og viste til at ordet for tilgivelse også inneholder ordet for gave, don som i «å donere». Han prøvde å utfordre den jødiske filosofen Vladimir Jankelevitchs tese om at «tilgivelsen døde i dødsleirene». Derrida mente det ikke kunne utelukke tilgivelse at skaden var uopprettelig.
– Det ligger i tilgivelsens natur at en må tilgi det umulige. Tilgivelse gir ingen mening hvis vi bare kan tilgi det tilgivelige, sa den franske filosofen.
Med humor og skarp intelligens sjarmerte den påståtte nihilisten og den «onde filosofen» de frammøtte. Styrke og godhet lyste ut av det brunbarka ansiktet.
– Jeg føler meg velkommen i Norge. Det er veldig oppløftende å få ei sånn mottakelse. Jeg henter kraft fra den, uttalte Derrida etterpå.
Det var neppe fagfilosofene som hadde møtt fram for å hylle Derrida, men ei eklektisk forsamling av litteraturvitere, intellektuelle og nysjerrige studenter. Han snakka heller ikke om den beryktede «dekonstruksjonen», men altså om noe så jordnært som tilgivelse. I et møte med pressa dagen etterpå avviste han at han hadde gjennomgått noen etisk vending siden 60-tallet. Han innrømte imidlertid at han brukte mer energi på emner som vennskap, tilgivelse og barmhjertighet enn før.

Dekonstruksjon

Jacques Derrida ble født i Algerie i 1930. I 1966 slo han gjennom internasjonalt da han lanserte begrepet dekonstruksjon. Sammen med Foucault, Lyotard og Deleuze regnes han blant postmodernistene. Disse filosofene blir gjerne kreditert det teoretiske grunnlaget for 68-opprøret.
Postmodernistene søkte å utforske det som ikke kunne nås av tradisjonelle filosofiske metoder. Derrida mente det var et problem at vestlig filosofi ikke kunne fange inn «det ubeskrivelige» og «det uhørte», nemlig følelser og hendelser som er unike og personlige. Filosofiens trang til å lage begreper og å generalisere hadde gjort den ute av stand til å beskrive det singulære, og unike erfaringsuttrykk ble derfor oppfatta som «ufilosofiske». Derrida framheva imidlertid kunsten og litteraturens evne til å fange inn slike uttrykk. Han ble beskyldt av fagfilosofene for å være mer litteraturkritiker enn filosof, og for å forsøke å viske ut grensene mellom filosofi og litteratur.
– Det er feil at jeg har prøvd å fjerne denne grensa. Men det er sant at det er innslag av litteratur innenfor filosofien og omvendt. Enkelte litterære tekster sier mer om sannheten enn det filosofien gjør, sier Derrida til Universitas.
Den franske filosofen er mest kjent for måten han understreker betydninga av kontekst på. Tilsynelatende etablerte sannheter avhenger av hvordan de til enhver tid blir tolka, og Derrida kritiserte vestlig filosofi for å overdrive muligheten en hadde til å gjengi uomtvistelig og objektiv mening gjennom ord. Han utfordra også den vanlige oppfatninga om at skrifta var underordna talen som bærer av mening.
– Både forfatteren og leseren av en tekst er dødelige, og teksten avhenger ikke av dem. Teksten lever videre og får muligheten til å bli tolka i ulike kontekster, framhever han.
Derridas skrifter oppfattes gjerne som vanskelig tilgjengelige, og hans private ordbok omfatter ord som «ikke-bok», «erkeskrift», «fonosentrisme» og «différance».

Foucault

De såkalte postmodernistiske filosofene har ofte vært innblanda i knallharde, innbyrdes debatter. Derridas vennskap med Michel Foucault tok en brå slutt da Foucault publiserte en krass kritikk av Derrida i 1972. Da Derrida havna i et tsjekkoslovakisk fengsel i 1981, kom den tidligere vennen med vennskapelige appeller på radioen, og etter løslatelsa rakk de å møtes et par ganger før Foucault døde av aids i 1984.
– Men en sånn fornærmende kritikk som den han kom med i 1972 vil jeg aldri svare på, insisterer Derrida overfor norsk presse.
Derrida mener betingelsene for samfunnsdebatt har endra seg voldsomt i løpet av dette århundret.
– Jeg nærer stor respekt for menn som Voltaire, Zola og Sartre. De var både forfattere og militante forkjempere for rettferdige saker, men massemedia har forandra betingelsene for å nå fram. I dag kan ikke de intellektuelle, hvis de finnes, bare skrive avisinnlegg og så forvente å ta kommandoen, sier filosofen.

Kontroversiell

Det ble aldri noe av Derridas æresdoktorat i Oslo. Ingen av filosofene som protesterte mot å hedre Derrida på denne måten ønsker å uttale seg om ham til Universitas. Professor Olav Gjelsvik var ikke involvert i diskusjonen om æresdoktoratet, men mener franskmannens filosofiske betydning overdrives av representanter for andre disipliner enn filosofien.
– Derrida er en filosof blant mange andre. Men oppstusset rundt ham er ute av proporsjon. Det emosjonelle rundt Derrida tar overhand, og det er ikke sant at vi filosofer føler oss trua av hans tenkning. Jeg synes han får den plassen han fortjener på pensum, sjøl om jeg er villig til å diskutere det, sier Gjelsvik.
Litteraturkritikeren Eivind Røssaak, som har skrevet Det postmoderne og de intellektuelle, er ikke enig med Gjelsvik i at Derrida er overvurdert.
– Den manglende interessa for Derrida blant enkelte norske filosofer er påfallende, og det kan kanskje skyldes at norsk filosofi er mer analytisk og anglo-amerikansk orientert. Bortsett fra økosofien har ikke den tradisjonen de samme brede humanistiske, kulturelle og kunstneriske interessene som kjennetegner de store franske tenkerne. Men mange yngre, norske filosofer tar nå opp linjene fra Derridas perspektiv, sier Røssaak.

Av Øyvind Søtvik Rekstad og Stian Green (foto)




POSTMODERNIST: Derrida er en av akademiets få verdensstjerner, og hans forelesning om Holocaust og tilgivelse fikk ei varm mottakelse på Blindern