Slagord av stein

Propagandakunst og -arkitektur har ofte blitt skjøvet under teppet når kunsthistorien skrives, og det er vanskelig å si hvor det politiske slutter og det kunstneriske begynner. Nå vekker fascismens estetikk fornyet interesse.

 På tredvetallet ble arkitekturen del av et større politisk program – hvor søyler og vinduer ikke lenger bare var estetiske elementer, men like mye politiske slagord. Når Claudia Sandor fullfører sin hovedfagsoppgave i kunsthistorie på emnet fascistisk propagandaarkitektur i Italia, har hun skrevet om noe som er fortiet i kunsthistorien.
– Dette er fortsatt et følsomt tema i Italia. Det dreier seg om en epoke som det er vanskelig å være stolt av, sier Claudia Sandor, som har tatt for seg den arkitekturen Mussolini fikk bygget for seg i perioden 1930 og inn i den andre verdenskrigen.

Monumentalisme

Det er vanskelig å beskrive fascistarkitekturen, da Mussolini ikke favoriserte ett bestemt formspråk, men benyttet seg av så vel moderne retninger som gamle religiøse symboler.
– Mussolini orienterte seg en stund mot de italienske futuristene, som var en modernistisk kunstretning, og tok opp deres fascinasjon for vold. Men han inngikk senere en pakt med kirken for å hente legitimitet og folkelig støtte derfra. Fascismen var ikke en konsistent ideologi som nazismen, noe som også kommer til uttrykk i deres mangeartede propagandaarkitektur, fastslår Sandor.
Men noen kjennetegn hefter ved det meste av propagandaarkitektur, uansett i hvilken epoke eller i hvilket land man leter etter den. For å uttrykke makt og storhet har propagandabygg vært svært store og ugjennomtrengelige og de har spilt på en rekke myter. Ved å henvise til myter folk kjenner fra før oppstår en følelse av identifikasjon. Symmetri er også svært viktig, slik at bygningselementene blir lette å huske, som gjentatte slagord under et propagandamøte.
– Man kan finne propagandaarkitektur helt tilbake i det gamle Egypt, hvor pyramidene ikke tjente noen annen funksjon enn å fremvise den døde faraoens makt og ære. I romertiden og i den italienske barokken finner man også byggverk som skulle tjene et bestemt politisk eller maktrettet formål. – Peterskirken er et godt eksempel på et byggverk som skulle fremvise pavestatens storhet, sier Sandor.

Øks og blod

Fascistpartiets navn var hentet fra et gammelt maktsymbol som ble brukt i Romerriket, nemlig en slags øks, il fascio littorio. Denne øksen besto av bunter av bjerkeris med en egg av metall øverst og ble båret av romerske magistrater som et hederstegn. Fascistene spilte på denne måten på bevisstheten om at Italia hadde vært et verdensrike over tusen år tidligere.
– De brukte bevisst en symbolikk for å skape en myte om det nye Italia. Dette for å samle folket om det nye partiet som lovet folket at de skulle gjenoppbygge landet, sier Sandor.
Øksen ga ikke bare navn til partiet, den går også igjen i arkitekturen, men her omformet til søyler. I Adalberto Liberas utstillingsbygg fra 1932, som skulle feire tiårsjubileet for marsjen til Roma, er øksene blåst opp til en størrelse på tredve meter. Bygningen var rød, en farge som skulle henlede tankene på revolusjonen, blod og antikkens Pompeii, hvor veggene i kultrommene var malt i nøyaktig den samme fargen som preget Liberas bygning.
– Disse praktbyggene har da også blitt kalt for fascistregimets religiøse templer, understreker Sandor.

Propaganda på norsk

Også Oslo er preget av byggverk som signaliserer en bestemt politisk holdning og står som uttrykk for fortidens nasjonalistiske eller maktfremmende prosjekter. Nationaltheateret, bygget av Henrik Bull, var bygget av norske materialer og ble reist under det nasjonsbyggende 1850-tallet for å sikre norsk selvfølelse. Regjeringskvartalets monumentale høyblokker uttrykker på sin måte ugjennomtrengelig makt, understreket av at statsministerens og statsrådenes kontorer ligger øverst i bygningene. Og Vigelands statuer uttrykker mye av den samme energien og statiske styrken som preget menneskefremstillingene på tredvetallet.
– Ordet propaganda har fått en negativ klang etter verdenskrigene, på tross av at ikke alt som er propaganderende er negativt, fremhever Sandor.

Fortiet design

Truls Helwig, som er lærer i design og designhistorie ved Skolen for Grafisk Design, kan fortelle at det er påfallende hvor lite av moderne design som er preget av den utformingen som fascistpropagandaen hadde.
– Plakatkunst fra den russiske revolusjon har vært mye brukt som forbilder, men ikke det formuttrykket som assosieres med fascisme. Det har vært helt fortiet, sier Helwig.
Etter krigen gikk design og reklame over i det helt sukkersøte og forsøkte å distansere seg fra propagandaen som hadde dominert under krigen. Dette var antageligvis en naturlig motreaksjon til det enkle, kraftige uttrykket i tredvetallets politisk befengte uttrykksmidler.
– Jeg kan gå så langt som til å innrømme at Goebbels var en dyktig markedsfører for Det tredje rike, med sine enkle farger og lett gjenkjennelige symboler. Men å bruke de mønstrene og fargene som blir assosiert med Nazi-Tyskland, vil være å kaste en rød klut i ansiktet på folk, sier Helwig.

Av Hilde Østby og Morten Munch Olsen (foto)




ØKSER PÅ GELEDD: De gjentatte økseformede søylene på Adalberto Liberas bygg fra 1932 henspiller på det symbolet fascistene fikk navnet sitt fra. Bygningen var bygget utenpå en annen, og ble revet kort tid etter at den ble oppført. hentet fra “adalberto libera”