Udemokratisk demokrati?

I en kronikk i Universitas 4. februar skriver Tor Fuglerud om Studentparlamentets manglende legitimitet (p.g.a. lav valgdeltakelse) og representantenes avstand til studentene.
Slik er det representative demokratiet. Velgernes eneste rolle i politikken er å putte en stemmeseddel i ei urne. Resten lar de profesjonelle partipolitikere ta seg av. Resultatet av en slik ordning er at folk gir blaffen, og ikke gidder å engasjere seg. De føler at politikken ikke angår dem.
Det demokratiet egentlig handler om, er å la beslutningene bli tatt av dem de angår. Folket skal avgjøre sjøl gjennom direkte deltakelse. Demokratiet skal være et styre for folket, ikke yrkespolitikere og pamper.
Med velgere som har liten reell innflytelse på politikken som blir ført (og ikke engasjerer seg noe særlig), er det representative demokratiet bare et diktatur der folket velger undertrykkerne.

Iver Maudal



Er det plass til livskriser på UiO?

Dessverre må uheldige studenter av ulike grunner ta et uforventet avbrekk i studiene. Har studenten i en ustabil livssituasjon glemt å søke om permisjon i den anledning, kan han eller hun ved noen fakulteter søke i årevis for å få tillatelse til å få fortsette igjen. Spesielt drastisk er dette for eksempel ved Det psykologiske fakultet.
Samfunnsøkonomisk er det etter min mening altfor kostbart å ha ledige studieplasser, eksempelvis ved permisjoner, samtidig som det står studenter på ventelister. Dette vil medføre at samfunnet ikke får ferdigutdannede fagfolk, samtidig som studenten ikke kan starte i yrkeslivet.
Et faktum er at både i og utenfor universitetssamfunnet vil det alltid være behov for fleksibilitet og tilpasning, eller er det ikke plass for de små og store livskriser ved Universitetet?

Uschi Goth, akademiker som heldigvis ikke havnet i en livskrise



Studentpolitikere og demokrati

I forrige nummer av Universitas opptrer deltidsstudent, stortingspolitiker og tidligere leder av AUF, Trond Giske, med varme ord om Norsk studentunion (NSU). NSU har nemlig kjempet igjennom en kraftig utvikling innenfor høyere utdanning i løpet av de siste årene. Både når det gjelder studieplasser,
studiefinansiering, studentvelferd og studieinnhold.
Nå er det selvfølgelig noen som aldri følger med. De jobber så mye ved siden av studiene at utviklingen i studiefinansieringen ikke gir utslag på kontoen. De har verken barn eller behov for studenthybel, så de har ikke opplevdutviklingen av studentvelferden. Og de møter ikke opp til undervisningen og opplever derfor ikke utviklingen av undervisningstilbudet og endringene i studieplasser.
NSU er altså aktuell i debatten. Ja, til og med stortingsrepresentanter
bruker sin dyrebare tid til å fremme organisasjonen. Ikke det at NSU har fått økt stipendandelen med 100 %, eller har reist til Amerika i det siste. Nei, det er bare det at noen studenter tilfeldigvis ikke er spesielt fornøyde med organisasjonen, og ikke har lyst til å henge med på lasset lenger.
Nå er ikke mitt budskap å diskutere hva NSU har kjempet fram i den senere tid. Jeg er mer opptatt av hvorfor NSU i det hele tatt får så mye oppmerksomhet for tiden. Hvorfor kan ikke bare de som er misfornøyd melde seg ut, og lage en annen organisasjon? Problemet er at vi som enkeltstudenter ikke har noen mulighet til å melde oss ut av organisasjonen, og vi har nok heller aldri meldt oss inn.
Det råder tydeligvis en kultur (eller ukultur) innen studentpolitikken, der demokratiske prinsipper faller utenfor debatten. Når organisasjonene ikke klarer å engasjere de brede masser, fortsetter de med sin liksom-parlamentariske lek, uten å sette spørsmålstegn ved hvilket grunnlag de kan hevde å representere noen andre enn nettopp seg selv på. NSU går kanskje aller lengst, og baserer sin union på implisitt innmeldelse av alle studenter ved betalingav studieavgiften.
Jeg synes det er litt merkelig at Giske ikke problematiserer dette. Men det er kanskje ikke så rart at tvangsinnmeldingsprinsippet ikke vekker oppmerksomheten til en som har vokst opp i en kultur hvor respekten for demokratiet ikke har vært svært høy. Det har vært jobben for flest mulig medlemmer og mest mulig makt som har vært viktigst. Det man kan lure på er om han fortsatt tenker slik når han i dag er stortingspolitiker.
Det er ofte vanskelig å unngå å trekke på smilebåndet av studentpolitikerne når de holder sine valgkamper og fører sine store saker frem for oss studenter. Men det er nok lurt å tenke seg om to ganger før man begynner å le av dem. Mange av studentpolitikerne vil nemlig bli ordentlige politikere i fremtiden, og sitte i regjering og på storting. Og om vi studenter neglisjerer dem, og aldri konfronterer dem med og minner dem på hva ordet demokrati står for i den læreperioden, være seg i NSU eller studentparlamentet, er jeg redd de tar med seg sin manglende forståelse, og fører den videre inn i den virkelige politikken. Og det trenger ikke å bli hyggelig.
Spørsmålet jeg stiller er hvorvidt vi en dag skal oppleve at alle nordmenn kollektivt meldes inn i Kristelig Folkeparti (eller at annet parti), og representeres av en ren KrF-regjeringen ovenfor stortinget. Og hva skjer da, når Trond Giske våkner opp en tidlig morgen som nybakt KrF-medlem? Vil han fortsetter å smile? Eller vil han bli skikkelig sinna, og prøve å utøve politisk press ovenfor KrF, slik at deres verdier kanskje endres? Eller sier han rett og slett: Dette går da ikke an!
Det er viktig at NSU nå tar et oppgjør med de prinsippene medlemsmassen bygges på. Følger man Giskes argumentasjon vil en fremtidig oppdeling av NSU gi studentene (eller det jeg vil kalle NSU) mindre makt. Små, og mange organisasjoner vil ikke kunne påvirke i like stor grad som NSU gjør alene. Men sånn er det da også med andre politiske organisasjoner: Det er flere av dem. Og slik håper vi (i allefall jeg) at det vil fortsette å være. Men ville ikke for eksempel kun ett politisk parti alene hatt større makt? Jo, selvfølgelig! Men da er det da kanskje sånn at kostnadene ved å ha en felles organisasjon kan bli for høye i
forhold til fordelene ved å bygge flere organisasjoner med grunnlag i demokratiske prinsipper. Og gjelder ikke det også NSU?
Universitetet vil nok alltid være en lekeplass for fremtidige politikere, som skal øve seg opp i praktisk politikk. Og kanskje det er bra at de nettopp får muligheten til å øve seg her. Men da er det viktig at de får høre når de tramper over streken. Iallfall må de få høre det når de åpenbart ikke skjønner det selv.
For meg er det litt rart at studentene som driver NSU ikke forstår når deres lek går over til alvor. Når deres elevforsøk faktisk rammer, og ikke støtter enkeltstudentene. Når deres politiske grep faktisk fører til diskusjon om hvorvidt menneskerettigheter krenkes. Dette går det så absolutt an å bekymre seg over. Spesielt når det er morgendagens regjerings- og stortingspolitikere som leker.

Petter Nielsen informatikkstudent



Hva betyr kontantstøtte for deg som student?

Fra 1. august 1998 skal det innføres kontantstøtte for barn som er ett år og 1. januar 1999 skal det også innføres for barn som er to år. Denne ordningen er også aktuell for studenter.
Vilkåret for å få kontantstøtte skal være at barnet ikke går i barnehage som blir drevet med statlig driftstilskudd. For studenter innebærer dette at studenter som har barna sine i studentbarnehage ikke vil få kontantstøtte. Barn som går i korttidsbarnehage, skal få delvis kontantstøtte. Barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland går inn for at støtten skal utbetales på trygdekontorene.
Tanken bak kontantstøtten er å gi foreldre fleksibilitet og flere muligheter til valg av omsorgsform. Mange studenter vil antakelig ønske å fortsette å ha barna i barnehage, noe som vil kreve en fortsatt utbygging av barnehagene. Kontantstøtten gir imidlertid en åpning for å velge mer tilpassede løsninger for den enkelte student.
En mor eller en far som er student vil som oftest måtte ha barnet i barnehage eller ha en annen omsorgsløsning. For å følge undervisningen har de fleste behov for barnetilsyn på dagtid. Samskipnadenes studentbarnehager skal derfor være et alternativ for foreldrene. Disse er ment å være billige, og ha beliggenhet i nærheten av studieplassen til foreldrene. Regjeringen hevder at disse forutsetningene skal forbli uendrede.
Det er fremdeles et stor mangel på studentbarnehager. Dessverre ble ikke bevilgningene til studentbarnehagene slik som NSU ønsket i statsbudsjettet for 1998. Dette til tross for at mellompartiene skrev i sitt politiske grunnlag at det gjennom samskipnadene må legges bedre til rette for studentbarnehager. Regjeringen lover nå å satse på tiltak som medfører full barnehagedekning innen 2000, parallelt med innføringen av kontantstøtten. Vi får håpe at de bidrar med mer i henhold til løftene sine når statsbudsjettet for 1999 legges frem.
I Stortingets vedtak om kontantstøtten ligger det ikke noen forutsetninger om innsparing på andre budsjettkapitler. Regjeringen har sagt at de heller ikke har planer om å endre reglene for studielån til studenter som får kontantstøtte. Hvis vi ser på praktiseringen av dagens regelverk, får en for hver krone en mottar i trygdeytelser trukket fra 60 prosent av det beløpet man har krav på fra Lånekassen. Et unntak fra denne regelen i dag er barnetrygden. I spørretimen på Stortinget 21. januar 98 sa Valgerd Svarstad Haugland at de samme reglene skal legges til grunn for kontantstøtten som for barnetrygden.
Hvis dette følges opp innebærer det at studentenes kontantstøtte vil komme som et tillegg til stipend og lån. Beløpet for den enkelte student for full kontantstøtte vil utgjøre 3000 kroner per måned, halv kontantstøtte vil utgjøre 1500 kroner. Dette tilsvarer det statlige driftstilskuddet til barnehageplasser.
Det er altså viktig at innføringen av kontantstøtten gjennomføres slik at støtten ikke medfører en reduksjon i beløpet studentene har å leve for. Det er i tillegg viktig at det går ut informasjon til studentene i god tid før 1. august, slik at man er oppmerksom på endringene, og kan benytte seg av ordningen. Valgmuligheten må bli reell for studentene.
Godt valg!

Anne Rygg leder i NS