Provokasjon i mørket

Mens Ingeborg Moræus Hanssen svinger sensurljåen over Oslo kinematografer, lar Blindern filmklubb lerretet fylles med hardkokt Hongkong-vold, blasfemi og nekrofili. Bevisstgjørende filmkunst eller spekulativt publikumsfrieri?

Det er naivt å tro at samfunnet blir skånet for uheldige tendenser ved å nekte folk tilgang til provoserende filmer. I dagens uoversiktlige medievirkelighet får man uansett sett den volden og sexen man vil, for eksempel på importvideo. Derfor bør heller publikums reflekterende evner trenes opp ved å vise sterke filmer i kontrollerte sammenhenger, mener Mona Pedersen.
Hun har nylig skrevet hovedfagsoppgave om filmsensur på Institutt for medier og kommunikasjon, og argumenterer med liberalistisk iver mot det hun opplever som velmenende, men lite hensiktsmessig paternalisme i det norske sensursystemet for film.

Overvurdert påvirkning

Medieviteren synes de ivrigste sensurforkjemperne mangler helhetlige samfunnsperspektiver i sin argumentasjon.
– Filmmediets påvirkningskraft blir overdrevet i den moralske panikkdebatten. All medievitenskapelig forskning tyder på at filminntrykket i seg selv ikke virker så sterkt på de fleste. Fremfor å henge seg fast i sterke enkeltscener i bestemte filmer, bør man lære folk å forholde seg til summen av alle medieinntrykkene, sier Pedersen.
Hun påpeker at det har foregått en oppmykningsprosess i noen ledd av sensursystemet, mens toleransenivået er redusert i andre. Med henvisning til mange av de samme argumentene som Pedersen, setter Statens filmtilsyn lavere aldersgrenser enn tidligere og slipper stadig flere mer kontroversielle filmer gjennom nåløyet.
– Liberaliseringen baseres på både toleranse for kunstneriske uttrykksformer og på hensynet til ytringsfriheten. Stortinget vedtok dessuten loven om adgang for mindreårige i følge med voksne ut fra ønsket om at foreldrene i større grad selv skal ta ansvar for hva barna får se, kommenterer Pedersen. Hun understreker likevel at Norge har den strengeste sensurpraksisen i Europa, bare overgått av Irland.
Særlig kinosjefen i Oslo, Ingeborg Moræus Hanssen, fremstår som en streng moralist ved å overprøve både tilsynets og distributørenes faglig baserte vurderinger av hvilke filmer som skal anses som farlige og hvilke man anser som forsvarlige å vise. Franske Doberman av Jan Kounen er siste eksempel i rekken av filmer Filmtilsynet har godkjent, men som Moræus Hanssen ikke ville la rulle over de kommunale lerretene. Takket være hennes strenge vurderinger er byens medlemsbaserte filmklubber alene om å vise flere medieopphaussede titler denne våren.

Debattgrunnlag

På sine alternative lerreter får Blindern filmklubb, Rock Cinema og Cinemateket dessuten også snurre filmer som selv filmtilsynet har forbudt for ordinær kinofremvisning. Studentene som tropper opp med nypoppet popcorn til kinovisning på Sophus Lie bør nemlig ikke være av den sarte sorten. Crash-regissør David Cronenberg får fråtse fritt i sex, vold og tilhørende forbudte uhyrligheter i åttitallets mest beryktede skrekkfim, Videodrome, mens actionguruen fra Hongkong, John Woo, skyter løs i revolverorgien, Hard Boiled. I tillegg serverer filmklubben freidige dokumentarer av det nekrofile og sodomittiske slaget.
Forutsetningen er at forestillingene er lukkede og ikke motivert av kommersielle interesser, noe redaktør Frode Werner i Blindern filmklubb understreker i kraftige ordelag.
– Vårt vårprogram er satt sammen etter en møysommelig vurderingsprosess i filmklubbens styre, og vi mener de utvalgte filmtitlene har verdi både av kunstnerisk og samfunnsmessig art, sier han og understreker at kyndige innledere og etterfølgende debatter vil sette publikums filmopplevelse i en reflektert sammenheng.
Werner avviser dessuten enhver beskyldning om at for eksempel den forbudte nekrofilifilmen Kald Måne eller de tillatte, men omstridte Animal love og Man Bites Dog vises som spekulativt frieri til morbide og perverse strømninger i studentpublikummet.
– Nei, vi ønsker tvert imot å gi publikum anledning til selv å vurdere utgangspunktet for de høytempererte moraldebattene. For å kunne gjøre seg opp sin selvstendige mening er det nødvendig å se filmene man strides om, hevder han.

Distansert perspektiv

Men hvordan kan egentlig vold forsvares som kunstnerisk utrykksform på film? Mai Synnøve Rogne skriver hovedfagsoppgave om voldsestetikk og mener det er mulig å skille mellom den moralsk forkastelige voldshandlingen og virkemidlene som tas i bruk for å skildre den i lyd og bilde.
– Jeg fokuserer på den stiliseringen som skjer i det øyeblikk voldsuttrykket omformes og forflytter seg til et annet plan enn det realistiske – til å bli estetisert, vakkert og glamorøst, forklarer hun og blar i blodige bilder fra Quentin Tarantinos Reservoir Dogs og i heftige blinkskudd fra Robert Roderigues’ mer humoristiske voldsballett Desperado. Sammen utgjør de to nittitallsfilmene det viktigste analysegrunnlaget for oppgaven hennes.
Rogne er lei av den ensidige fokuseringen på voldsfilmenes eventuelle skadevirkninger og erkjenner at det uortodokse oppgavetemaet langt fra er politisk korrekt. Hun understreker likevel behovet for å belyse hvor differensiert feltet for voldsfilm er.
– Filmer med et primært samfunnskritisk siktemål, som østerrikske Funny Games av Michael Hanece, skildrer brutaliteten på en realistisk måte for å gi publikum følelsen av ubehag. Filmene jeg konsentrerer meg om betrakter derimot voldshandlingen mer distansert, slik at det blir mulig å konsentrere oppmerksomheten om den visuelle komposisjonen.

Vakker blodsprut

Åttitallets actionregissører fra Hongkong, med John Woo i spissen, regnes som grunnleggere av den distanserte voldssjangeren og fungerer som inspirasjonskilder for blant annet Tarantino og Roderigues.
Sentrale kjennetegn i de voldsestetiserende filmene er utstrakt bruk av sakte film og dvelende bilder samt omhyggelig koreograferte kampscener. Rogne spoler på videoen og viser hvordan heftige skuddscener er filmet gjennom opp til åtte kameraer for å få med alle de dramatiske aspektene. Dermed skapes en helt annen dynamikk enn platte og statiske action-forsøk fra Hollywood-fabrikken.
– Men aller viktigst for det som ofte kalles grafisk vold er likevel fargebruken. Friskt, rødt blod strømmer ut i skarp kontrast til heltens alltid lyse skjorte. Etter hvert har man også utviklet avanserte teknikker for å få blodet til å stå som en fontene ut i det øyeblikket kulen trenger inn – en uhyre sterk og vakker visuell opplevelse, hevder den engasjerte voldsestetikeren.

Av Trude Lorentzen




WOOS VOLDSBALLETT: Hongkong-regissør John Woo regnes som foregangsmannen for den blodige voldssjangeren. Medlemsbaserte filmklubber fråtser i filmer som blir nektet vist på ordinær kino.