Røft og realistisk

teater
Philip Marber
Nærmere
Oslo Nye Teater


Anmeldt av Tarjei Istad


En forholdsvis ufarlig trafikkulykke fører Dan og Alice sammen. Han er en ung og attraktiv journalist med nekrologer som spesialfelt, hun en fager og freidig stripperske med en heller vag fortid.
Det er rå kjærlighet ved første klinsj. De snakker ikke om følelser, men gjerne om seg selv. Helst om seg selv, for det er egoismen som driver dem. Det blir enda tydeligere når Dan tar en tur til fotografen. Hun gir ham nemlig tenning umiddelbart, og Dan, som liker å se seg selv som et moderne storbymenneske uten samvittighet, kaster seg over henne i den tro at pikk og følelser spiller på lag. Det går selvsagt galt. Ikke minst når doktor Larry, en primitiv, men i egne øyne ærlig sjel, tar plass som sistemann i firkantdramaet.
De fire personene utforsker alle kjærlighetens deilige og destruktive sider. Ikke minst sex, som de tror er en forløsende nøkkel til et lykkelig parforhold. Etter diverse egoknull, repriseknull og ikke minst forsoningsknull, slås det resignert fast at sex kan defineres slik: «Når det går for meg og du er i nærheten og hjelper til så godt du kan.»
Nærmere er den 33-årige engelskmannen Patrick Marbers andre stykke, men den unge dramatikeren har allerede et stødig grep om faget. Tonen er enkel, rå og forbløffende tidsriktig. Han (og nødvendigvis oversetter Kyrre Haugen Bakke) har gjort det mesterstykke å forflytte den urbane sjargongen fra gata og inn i teatret uten at det blir patetisk og platt. Selv om æsj-ord som tispe, runke og kusekonge får det til å kile i anginaen hos fine fruer på premiere, hadde undertegnede likevel gjerne sett at skuespillerne var enda røffere og påtatt følelsesløse.
Dan og Larry er på god vei i sin skitne sexdialog på Internett. Noen velger kanskje å se scenen som en flengende kritikk av det identitetsutslettende cyberspace. Jeg anbefaler å ta den for det den er: et hylende morsomt høydepunkt i et meget fornøyelig teaterstykke. Alvoret kommer senere, og for dem som vil er det mye sjelelære mellom linjene hele veien.
Karakterene er også meget gjennomarbeidede. De er trivielle og troverdige, men gjør oss likevel nysgjerrige. Spesielt god er Geir Kvarmes (bildet) tolking av drittsekken Dan. Hvordan kan en så glatt og kjedelig mann ha så mørke og usynlige sider?
Sammen roter de fire utvalgte seg inn i en labyrint av løgn, utroskap og bløffmakeri. Ustanselig på jakt etter sannheten slik at de kan få kontroll over hverandre. Med unntak av et slapt dask på kinnet er de ikke voldelige i sin kamp, men verbale dueller av det sårende slaget setter vel så dype spor i selvmedlidende sinn.




Britpop fra Bergen

musikk
Libido
Killing some dead time
Virgin


Anmeldt av Christian B. Østlie


Etter et tiår med britpop åpner musikalsk selvsentrerte engelskmenn døren for impulser utenfra, og inn i den engelske musikkverdenen trer nyskapningen bergensk britpop. Den London-baserte Bergenstrioen Libido er døråpner til de britiske øyer, og serverer ettertraktede varer til britisk musikkpresse: Et utenlandsk band som har latt seg inspirere av den britiske bølgen. Av musikktidsskriftet New Musical Express blir engelskmennene fortalt at pop-geniene for dette året er norske.
På sin debutplate beveger Libido seg innenfor samme tidsriktige musikalske landskap som Radiohead og The Verve, hvor det dystre og sære preger musikken. Klarest er likevel referansen til den ufiltrerte riff-energien hos Oasis, men Libido er mer lettbente enn sine britiske forbilder. Der hvor gitarlydteppene til Oasis er ugjennomtrengelige, er Libidos luftige og transparente.
Ved gjennomhøring av Killing some dead time får du likevel følelsen av at bandet har ikledd seg feil lyddrakt, eller kanskje snarere at de ikke riktig har tort å velge noen profil på lydbildet sitt. Nå trenger du ikke å ha så sterke meninger for å lage en god pop-plate, men en bevissthet om identitet trengs. Her ligger svakheten til platen fra Libido. Låtene preges av en motvilje mot å trekke fram enkeltelementene i musikken, å skape skjevhetene som vekker interesse, enten det gjelder instrumentbruk eller spenningskurve i låtene. Mangelen på bevisste musikalske valg gir deg en følelse av likegladhet. Resultatet blir uinteressant musikk som sjelden beveger seg ut over det selvsagte.
Et hederlig unntak: På den korte, intense låta Strange news, skaper Libido en spennende, skjev og ubehagelig stemning. Med halvdissonerende gitarganger langt fremme i lydbildet og en nervetynn vokal beviser Libido at de har kvaliteter å bygge videre på. Når de bare tør å legge fra seg all den påtatte selvtilliten som kreves av et ekte britpopband.




Samling med mangler

litteratur
Jan Olav Gatland (red.)
Teaterteori - Klassiske
og moderne tekster
Pax


Anmeldt av Hilde Østby


Jan Olav Gatland har satt seg som mål å samle et bredt utvalg tekster om teater, fra Aristoteles og opp til Artaud og Ionesco, slik at disse tekstene endelig blir samlet på ett sted. Hver tekst innledes av en kort presentasjon av hver teoretiker, noe som gjør tekstbrokkene lettere å plassere i en sammenheng og dermed mer tilgjengelige for menigmann.
Dette er en etterlengtet antologi over sentrale tekster i teaterhistorien, hvor både teoretikere, instruktører og dramatikere får komme til orde. Her får vi delta i August Strindbergs raseri over sin tids unaturlige scenedekorasjon og vi får lære om den naturlige spillestilen som har sitt opphav i russeren Konstanstin Stanislavskijs arbeider. Redaktøren hevder i innledningen at performancekunst er et essensielt høydepunkt i teaterhistorien. Derfor er det flere tekster om denne kunstarten i antologien, blant annet representert ved Michael Kirby.
Dette er på alle måter en opplysende og interessant bok, samtidig som den har en rekke svakheter, svakheter man kan si er klassiske for en grunnbok av denne typen. Ved å prioritere mangfold fremfor dybde blir tekstbrokkene veldig overfladiske, slik at de fungerer mer som smakebiter enn som en verdifull innføring. De korte innledningene bøter til dels på dette, men kan ikke skjule at tekstene er altfor korte til å kunne dekke det pensumet som er obligatorisk for grunnfagsstudentene. Merkelig nok mangler mange klassiske tekster: av de viktigste kan nevnes Boileau, Hegel og Peter Szondi. Det er vanskelig å skjønne hvorfor disse er utelatt når en rekke mindre sentrale teoretikere har kommet med, særlig tatt i betraktning at Gatland har fått hjelp av lærekrefter i Bergen og Oslo.
Likevel er dette en bok som gleder ved sin pluralisme. Stil, emner og problemstillinger er i sin mangfoldighet egnet til å gi et nyansert bilde av teateret som institusjon, øyeblikkskunst og håndverk.