|
|
| |||
| |||||
|
|
|
|||
|
Dandy og dreyfussard | ||||
| |
Proust støttet jøden Dreyfus, samtidig som han vanket i de innerste aristokratiske og antisemittiske kretser. Kompleksiteten i hans liv og litteratur blir på fredag belyst i Estetisk seminar, der en kjent Proust-forsker fra Sorbonne vil foredra over emnet. For hundre år siden tok Marcel Proust initiativet til en underskriftskampanje for den uskyldig dømte jøden og offiseren Alfred Dreyfus. I sine beskrivelser av epoken 1890–1920 i romanverket På sporet av den tapte tid kommer hans forhold til saken frem gjennom diskusjoner romankarakterene i mellom. Hans komplekse analyser av samtidens antisemttisme vil bli tatt opp av Antoine Compagnon, Proust-forsker fra Sorbonne-universitetet. Dreyfus-affæren Proust engasjerte seg sterkt i Dreyfus-affæren. Alfred Dreyfus var en jødisk generalstabskaptein i den franske hær som ble uskyldig dømt for landsforræderi. Forfatteren Emile Zola trykte sitt åpne brev til landets president, J´accuse (Jeg anklager) i avisen L’Aurore den 13. januar 1898, som han siden selv fikk fengselsstraff for. Dagen etter satte Proust i gang kampanjen til støtte for Dreyfus gjennom samme avis, og satte på den måten sin sosiale prestisje i fare. – Selv om Proust støttet Dreyfus og var å finne blant den harde kjernen av dreyfussarder, presiserte han at han ikke støttet Dreyfus fordi han var jøde, men fordi han så urettferdigheten i at Dreyfus ble fengslet uten tilfredsstillende bevis og uten at han hadde kommet med en tilståelse, sier hovedfagsstudent ved litteraturvitenskap, Henrik H. Langeland, som skriver hovedoppgave om Proust. Dreyfus-saken delte det politiske og intellektuelle Frankrike på den tiden i to leirer: I en høyreside som var opptatt av å forsvare Frankrikes ære og av den grunn snudde ryggen til Dreyfus, og i en venstreside som forsvarte individets rettigheter mot det reaksjonære aristokratiet. Denne skillelinjen i det politiske miljøet og den kraftige antisemittismen som slo inn over Frankrike med Dreyfus-saken, består den dag i dag. Fortsatt omtales Dreyfus-saken bare som L´Affaire i Frankrike og den er svært betent også i dag, fremhever Langeland. Mellom to stoler Langeland sammenligner Proust med hovedpersonen i hans hovedverk På sporet av den tapte tid. «Marcel» er en karakter som faller mellom to stoler, han forsøker å komme inn i de adelige kretser og er samtidig fremmed for deres omgangsform og vaner. – Proust selv var en slik skikkelse. Han vanket i de innerste kretsene som kjempet for frifinnelsen av Dreyfus samtidig som han var husvarm hos de antisemittiske aristokratene i Paris, sier Langeland. Før Dreyfus-saken hadde jødene kunnet komme inn i de innerste kretser av aristokratiet på grunn av en eksotisme som begynte å gjøre seg gjeldende i Frankrike på 1870-tallet: Det var noe eksotisk og fremmedartet over jødene, dermed ble de interessante for aristokratiet. Med Dreyfus-saken snudde de helt om. – Proust skjulte at han hadde en jødisk mor. Han regnet seg først og fremst som franskmann og katolikk. Men etter at han igangsatte underskriftsaksjonen for Dreyfus, ville ikke hans katolske far snakke med ham på åtte dager, noe som viser hvordan denne saken splittet familier, sier Langeland. På sporet av paradokser Proust kan i likhet med Oscar Wilde, som levde på samme tid i England, beskrives som en estet, en forfatter som var mer opptatt av det estetiske ved kunsten enn ved dens politiske potensiale. – Han skrev ikke tendensromaner av samme type som Amalie Skrams kvinnesakslitteratur. Derimot kommer tidens problemer indirekte til syne i teksten hans, mener Langeland. Mens fortelleren i På sporet av den tapte tid er verdinøytral overfor Dreyfus-affæren, beveger karakterene som beskrives seg mellom forskjellige standpunkter i forhold til saken. Mest eksplisitt kommer affæren til syne gjennom Prousts posthumt utgitte verk på over tusen sider, Jean Santeuil, hvor hovedpersonen hver dag går til rettssaken mot Zola, som ble dømt for sin aggressive Dreyfus-kampanje. – Proust skildret frykten for «den jødiske infiltratør» uten å ta personlig standpunkt direkte i sin litteratur. Det er ikke en ensidig fremstilling av Dreyfus-saken i hans verker, noe som også preger skikkelsene i hans forfatterskap, poengterer Langeland. Kompleks forfatter Antoine Compagnon vil i sitt foredrag på fredag ta for seg enkelte passasjer av Prousts verk På sporet av den tapte tid for å analysere utsagn om jødedom, antisemittisme og Dreyfus-saken. – Proust hadde et mer komplekst forhold til antisemittisme enn det man anser som vanlig i hans samtide, forteller Proust-forsker ved Sorbonne-universitetet, Antoine Compagnon. Han mener at dette ikke kommer først og fremst av Prousts biografi, men like mye av at han skjønte de komplekse sosiale mekanismene som lå bak samtidens antisemittisme etter Dreyfus-saken. Det er også et faktum at Proust for første og eneste gang i sitt liv engasjerte seg i en politisk sak med Dreyfus-saken, noe som ikke var uforbeholdent passende i samtidens Paris. – Det var et faktum at mennesker som var sterkt imot antisemittisme likevel ikke støttet Dreyfus. Antisemittisme var noe annet da enn det blir sett på nå etter andre verdenskrig. Det artet seg på andre måter og var motivert av andre sosiale og politiske forhold, mener Compagnon. Han hevder at litteratur er mer egnet til å formidle denne type sosial kompleksitet enn andre former for samtidsanalyser. Selv er han opptatt av å analysere den sosiale og politiske konteksten rundt verkene, noe som er litt uvanlig i et Frankrike som har fostret språkteoretikere som Kristeva og Derrida. – Det er en ganske stor tradisjon for kulturstudier i Europa, kanskje ikke så mye i Frankrike, men jeg er ikke alene om denne tilnærmingsmåten til Proust, sier Compagnon.Homoseksuell og jøde Det er flere ting som gjør at Proust hadde en utsatt posisjon: I tillegg til å være jøde var han også homoseksuell. Disse sosiale stigmaene dukket likevel ikke opp i hans bøker eksplisitt, men kan bare tidvis skimtes i teksten. – Det er påfallende at Prousts hovedperson verken er homoseksuell eller jødisk, mens nesten alle bikarakterene er det. Det er merkelig at homoseksualitet og jødedom ofte settes i forbindelse i hovedverket, sier Arne Melberg, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet. Det er lange passasjer i Prousts romanverk som ifølge Melberg er vanskelige å lese i dag, da de beskriver en helt annen holdning til jøder enn det vi i dag finner akseptabelt. – Proust ville ikke nødvendigvis markere avstand til sitt eget liv ved å beskrive sin hovedperson som ikke-jødisk og heterofil. Det var vel mer for å ikke svekke sin troverdighet som forfatter at han valgte dette ståstedet i romanen, sier Melberg. Politisk Proust Verkene i seg selv er å betrakte som sosiologiske betraktninger over samtidens Frankrike, der diskusjoner om første verdenskrig og Dreyfus-saken samt skildringer av samtidens sosiale strukturer står side om side med Prousts estetiske betraktninger. – Compagnon skiller seg fra trenden i fransk litteraturvitenskap ved at han fortolker det historiske, sosiologiske og politiske ved litteraturen. Den historiske siden ved Prousts verker har merkelig nok ikke fått den oppmerksomheten den fortjener annet enn i biografiene om ham, som i mindre grad konsentrerer seg om det litterære arbeidet hans, sier Melberg.
Av Hilde Østby | |  FORFINET FORFATTER: Prousts dobbeltliv som homofil jøde i det antisemittiske aristokratmiljøet speiles i hans hovedverk, som på en kompleks måte drøfter Dreyfus-saken og antisemittismen ved århundreskiftet, ifølge Proust-forsker Antoine Compagnon .FRA COLLECTION VISAGES D´HOMMES CÉLÈBRES AV PIERRE CAILLER  OUTSIDEREN PROUST: – Han var både jøde og homoseksuell. Likevel er ikke hovedpersonen i «På sporet av den tapte tid» noen av delene, forteller professor i litteraturvitenskap Arne Melberg. FOTO: Thomas A. Ege  INSIDEREN PROUST: – Han vanket i de innerste aristokratiske og antisemittiske kretser, samtidig som han var en glødende dreyfussard, forteller hovedfagsstudent Henrik H. Langeland. FOTO: Mathias D. Thiessen |