Tenkningens trivia

Anmeldt av Simen Ekern


Markedet for filosofisk leking og klikking synes å være enormt. I dagens undrende Norge kommer det vel ikke som noen overraskelse på noen at et filosofi-brettspill blir lansert. I motsetning til for eksempel Ex.phil på cd-rom viser dette spillet seg å være et ganske klokt påfunn.
Sokrates er et pent og forseggjort brettspill som i utførelse ikke skiller seg voldsomt fra andre triviaspill, med brett, brikker og spørsmålskort. En fyldig introduksjon røper til og med at brikkene representerer de fire elementer, mens terningen er det hellige kosmos, som representerer tilfeldigheten eller skjebnen. Lite grann pretensiøst til spill å være, men pytt. Litt triviell patos har man sikkert ikke vondt av.
Spørsmålene er i hovedsak hentet fra Vestens filosofitradisjon, men også litteratur, historie, diverse religioner og politikk er områder som berøres. Man får uttelling både for å vite når Nelson Mandela ble statssjef i Sør-Afrika og at hindu betyr inder, i tillegg til at man bør kjenne sin Arkimedes. En fin variasjon, som gjør at spillet ikke er så snevert som en kunne anta.
Inndelingen i fire epoker kan gi en nyttig pekepinn på hva en bør svare, selv om de er definert veldig vidt. I Sokrates kommer opplysningstiden umiddelbart etter middelalderen, det kan til tider forvirre spilleren. Uforsvarlig vidt definert blir epokene når Lao Tze blir plassert i kategorien «moderne tid», til tross for at han levde og virket i Kina noen hundre år før Kristus.
Spørsmålene er ellers slett ikke verst, selv om de i noen grad preges av at det er vanskelig å stille intelligente og lettvinte spørsmål om intrikate ting. Variasjoner over spørsmål av typen «er X rasjonalist eller empirist?» går stadig igjen, og blir i lengden uinspirerende. (Her kan man selvfølgelig påpeke at denne motsetningen har preget filosofien i så stor grad at det forsvarer de mange spørsmålene om dette. Dette kan igjen føre til en grunnleggende kritikk av hele filosofitradisjonen, noe som kan løfte en aftens spilling til nye høyder). Veldig mange ja/nei-spørsmål generelt trekker ned helhetsinntrykket. Bedre da med mer omfattende spørsmål og diskutable svar, som får i gang den kritiske debatten rundt spillebrettet.
Som kafé-klok underholdning holder dette i massevis. Om en ikke bør basere sin ex.phil.-eksamen på å spille Sokrates, egner det seg utmerket til å minne om hvor mye man egentlig har glemt når man først har tatt eksamen en gang. I så måte en kilde til ny lærdom, i tillegg til «hyggelige og uformelle diskusjoner», som det så fint står i spillereglene. Har man den rette innstillingen, og ikke tar seg nær av at man kaster terning om de store spørsmål, kan Sokrates trygt anbefales.
Juksetips: Hvis kortene ikke stokkes, er det lurt å gamble på å svare det som var rett svar runden før. «Nietszche» er for eksempel svaret på de aller fleste grønne spørsmål i begynnelsen av én av bunkene.





Sublim Subgud

Anmeldt av Thomas A. Ege


Tre år har gått siden tekno/ambient-duoen Subgud ble noe mer enn bare stemningsfull oppvarmingsmusikk for svarte seigmenn. For andre gang har Ginge og Harald Rosenløw Eeg dratt med seg alle analogsynthene og samplerne sine inn i studio og kommer atskillig mer velberget ut derfra enn forrige gang. For der hvor forrige utgivelse Museum ble vel ujevn og sprikende, er Magnet fullstendig i sin enkelhet.
Magnet er monoton, stillferdig, trist og dyster på grensen til det pompøse. Men Subguds spennende arrangementer med kreativ og økonomisk bruk av synther og samplere redder dem fra å bli redusert til bakgrunnsmusikk for et cd-rom-adventurespill med glatt grafikk. Guttene har også fått vokal på flere av låtene. Med tekststrofer som «...blanke vegger for å se deg selv/hvite klær til mørke rom/holder pusten for å leve lenger/våkner først når det er kveld» tilfører Subgud noe mer til en sjanger med konstant mangel på noenlunde meningsbærende tekster. Poetisk og passende til Subguds sound. I tillegg bidrar musikere rundt Seigmen med tekster og melodier, og gitarguru Knut Reiersrud høres såvidt i bakgrunnen på platens mest originale låt, Kafétisj.
Bubka setter an tekst og tone med lettgripelig og fengende refreng, melodien er en potensiell radioslager, om ikke på P4. Det årelange samarbeidet med Seigmen har særlig satt sine spor på denne melodien. Teknisk museum II er en fire minutter og 25 sekunder lang vakker dødsmesse i ambient-versjon.
I all mekanisk lyd og ulyd er platen Magnet en stygg opplevelse. Og veldig vakker.





Maskert sviskesamling

Anmeldt av Ulrik Eriksen


Saint Germain er jazz-strøket i Paris, og denne platen er ment å være en hyllest til konsertlivet i byen på femtitallet. Det frie, eksperimentelle musikklivet fra femtitallets Paris er en god unnskyldning for å lage en jazz-samleplate. Og når man samtidig har klart å få store navn til å nyinnspille gamle svisker, er man langt på vei mot en suksess.
Det begynner både friskt, morsomt og eksperimentelt med Angelique Kidjos afrikansk-etniske Summertime-versjon med fabelaktig funky koring. Flere godbiter følger med svingende brassarrangement, Iggy Pop som jazzvokalist og China med en åle-seg-på-klaveret-versjon avLover Man. Alt profesjonelt gjort. Princess Erika bidrar med det tidsriktige alibiet, med en elegant hiphop-versjon av Billie Holidays God Bless the Child.
Men utover platen får sniker det seg inn et spørsmål: Hva er meningen med platen? Utvalget av artister og komposisjoner er i beste fall tilfeldig, i verste fall spekulativt. Flere av låtene er i-glatteste-laget-versjoner av schlägere. Det er vanskelig å fornemme noen fri 50-talls Paris-stemning av innholdet, og man begynner febrilsk å lete i coveret etter svar. Men nei, der finnes det usedvanlig lite utfyllende informasjon om meningen med platen. I stedet får man opplyst at sporene er spilt inn i mange forskjellige studioer, til forskjellig tid og på forskjellige steder.
Mistanken ender til slutt med at dette er en godt maskert «best of jazz»-plate. Og tolker man det slik, er CD-en slett ikke verst, til tider faktisk svært god og anbefalelsesverdig.