Askeladd ved Kongens bord

Jon Lilletun, Guds disippel, vår minister, som ble unnfanget og født i Vossestrand, pint under en rettssak i 1975, dømt, fengslet og nedbrutt, stod opp fra asken, for inn i Kristelig Folkeparti, sitter i dag hos Kjell Magne Bondeviks, den allmektige statsministers høyre hånd, skal derfra legge premissene for overgangen til kunnskapssamfunnet.

Av Øystein Krogsrud og Mathias Theissen (foto)


Jon Lilletun sitter på sitt nye kontor etter sin første arbeidsdag som statsråd. Vår avtale har blitt utsatt fra en gang på mandag morgen til klokka halv fem om ettermiddagen til klokka ni om kvelden. Det er hektisk å være ny statsråd. Dessuten er Lilletun kjent for å være ustrukturert. Noe som innimellom har kostet ham dyrt.
Historien om Jon Lilletun er som eventyret om Askeladden, yngst av fire brødre, fra trange kår, fratatt muligheten til utdannelse, gjorde opprør fra familien, gikk konkurs, ble straffedømt, men vant prinsessa og halve kongeriket til slutt. Han ser ut som om han kappåt med trollet og han høres ut som om han målbandt prinsessa, men vurdert ut i fra mengden av blomster på kontoret besitter mannen også andre kvaliteter.
Lilletun vokste opp på et småbruk med ei ku, fire sauer, fire geiter og en julegris, jord som bare holdt til mat til dyra, skog som bare holdt til ved og ei tilleggsnæring som landpostbud i ei bygd som knapt mottok post.
– Vi mangla aldri noe, men vi hadde det aldri flust heller. Men jeg ble sur da vi alltid ga tienden til menigheta. Jeg syntes det var meningsløst den gang, tatt i betraktning at vi hadde så lite. Men i ettertid ser jeg på det som en velsignelse, som en djup livsvisdom. Man blir aldri fattig av å gi. Ofte skulle jeg ønske jeg kunne være like konsekvent som mine foreldre.

Handelsdreng

Lilletun dveler ikke unødig lenge ved sine trange oppvekstvilkår. Det gjør heller ikke Leif Vinje. Vinje er 85 år gammel, nesten døv og har store problemer med å forstå østlendinger som snakker fort. Men han forstår nok til å bekrefte at han hadde Jon Lilletun som handelsdreng i landhandelen på Vossestrand fra 1960. Da var Lilletun 15 år og skulle egentlig ha begynt på gymnaset hvis familien hadde hatt råd til å betale for hybel på Voss.
– Min egen bakgrunn er en viktig årsak til at jeg er spesielt opptatt av studiefinansiering. Alle skal ha rett til videregående utdanning. Likevel klandrer jeg ingen for at jeg ikke har fått tatt artium og høyere utdanning, for jeg kunne ha besørget dette i ettertid. Men mitt liv har vært foreningslivet. Jeg har valgt folkedanning via folkerørslene som bedehuset, målrørsla og ungdomshuset.
Lilletun sier bedehuset og ungdomshuset i samme setning, som om de naturlig hørte sammen. Men slik har det ikke alltid vært. Samme året som Lilletun begynte som handelsdreng og flyttet inn på Leif Vinje Landhandel gikk han for første gang på dans på ungdomshuset. Det var ikke god tone i en familie som var strengt religiøse pinsevenner.
– I dag mener jeg at jeg har vært kristen i alle år. Jeg har aldri tatt avstand fra barnetrua. Men offisielt var jeg nok ikke kristen i noen år. Den gang var det et enten eller. Det har vært et stort problem at vi har gjort kristendom til et spørsmål om hvilket miljø man tilhører.
Etter en kort periode som opprører gledet Lilletun familien med å finne tilbake til sine røtter. Han valgte å voksendøpe seg som attenåring, slik tradisjonen er blant pinsevennene. Og selv om perioden som handelsdreng ikke var helt problemfri, ifølge Leif Vinje, (– Det tok litt tid før han kom inn i det. Dessuten hadde han problemer med å beregne hvor mye tøy som skulle til for å lage dameklær. Også glemte han en gang at han tappet sirup på flasker, mens han ekspederte en kunde, slik at hele kjelleren ble fylt med sirup) valgte Lilletun å fortsette sin karriere innen handelsnæringen via ettårig handelsskole til dagligvarehandel og agenturforretning i Bergen.

Konkurs og fengsel

På begynnelsen av 70-tallet drev ministeren et personlig eid agenturfirma i Kritiansand. I 1973 gikk han på en dundrende konkurs. To år senere ble han dømt til 45 dagers ubetinget fengsel for grove forsømmelser i regnskapsføring samt manglende innbetaling av moms, skatt og investeringsavgift. Ifølge Vårt Land skrev bobestyreren at det ikke lå personlig vinning bak konkursen.
– Jeg vet mye om livet, fordi jeg har vært så langt nede at jeg har vært i tvil om jeg ville greie å reise meg igjen. Jeg følte jeg hadde sviktet familien min, det jeg stod for, samfunnet og at jeg derfor måtte gjøre opp for meg.
Det står smerte å lese i ansiktet til Lilletun når han snakker om denne epoken i livet sitt. Han sier han har det vondt når han snakker om det. Men hvorfor er det så vondt det som ikke er gjort i egen vinnings hensikt?
– Det var nederlaget og ydmykelsen som gjorde så vondt. Det var tøft å motta dommen.
Lilletun ønsker ikke å snakke mer om dette temaet. Men han snakker gjerne om hva livet har lært ham.
– Ydmykhet, ikke ta noe for gitt. Alle er avhengige av tilgivelse, og tilgivelsen gir håp om å lykkes igjen. Tilgivelsen gir grunnlaget for en ny start. Dette er de to grunnleggende elementene i kristendommen og i mitt eget liv.

Ny karriere

Det var på dette tidspunktet i livet at Lilletun begynte sin karriere med arbeid for ungdom. Et arbeidsområde som har fulgt ham helt til Kongens bord. Fra 1975 til 1989 jobbet han helt eller delvis som ungdomssekretær i Kristiansand kommune og Vennesla kommune. I denne perioden tok han også en annen beslutning – som indirekte gjorde veien til dagens ministerpost kortere.
– Da jeg traff kona ble vi enige om at det ville være en fordel om vi begge hadde samme kristne ståsted. Siden hun stod i statskirka bestemte også jeg meg for å bli medlem. Dette ble utsatt nærmere femten år på grunn av en klokker jeg møtte da jeg var i kirka for å melde meg inn i statskirka samtidig som jeg meldte den eldste jenta mi til dåp. Klokkeren snakket så stygt om pinsevenner at jeg utsatte innmeldelsen i nærmere femten år. Jeg ville ikke stå i samme kirke som han som snakket så stygt om andre mennesker.
I 1983 tapte Lilletun kampen om å bli ordfører i Vennesla. Fire år senere ble han nestleder i partiet og seks år senere ble han innvalgt på Stortinget. Sju av de åtte årene på Stortinget har han jobbet med kirke og utdanning – mannen som selv har mesteparten av sin utdannelse fra søndagsskolen.
– Det er et kvalitetsstempel for samfunnet vårt at man kan nå til topps uten formell bakgrunn. I et land som Frankrike finnes det knapt nok ledere som ikke har gått på noen få utvalgte eliteskoler. Jeg har noe av den samme opprinnelsen som Thorbjørn Berntsen. Norsk politikk ville vært fattigere uten politikere som har enn annen bakgrunn enn den akademiske. Det mener jeg sjøl om min egen jobb nå går ut på å slåss for den akademiske utdannelsen.
Lilletun er forsiktig med å komme med detaljerte programerklæringer. Han påpeker at ingen kan forvente store forandringer på det statsbudsjettet som ligger til behandling. Noen få visjoner tillater han seg derimot å snakke om.
– Norge er et av verdens rikeste land. Vi må ha nok penger til å investere i vitenskapelig utstyr. Dessuten må vi øke bidragene til forskning, slik at vi hever oss opp på det samme nivået som gjennomsnittet i OECD.
– Men hva skal bli ditt viktigste bidrag til kunnskapssamfunnet?
– Jeg skal bidra til allmenn forståelse for hvor viktig det er å investere i mennesker. Betre byrdi du ber ’kje i bakken enn mannevit mykje. D’er betre enn gull i framand gard. Aldri har vi hatt så mye penger på bok, og snart også i utenlandske aksjer. En del av disse pengene må vi bruke til å investere i mennesker og utstyr. Men dette er det ikke jeg alene som skal sørge for. Det akademiske Norge må på banen. Vi må høre dem, lese dem, se dem. Hvis noen har kompetanse til å delta i samfunnsdebatten, gi analyser, legge premisser og trekke konklusjoner så er det Universitets- og Forsknings-Norge.
– Er du som Askeladden?
– Nei, askeladd er ikke et naturlig ord for meg å bruke om meg sjøl.