Høy messe

Glem gla’ kristendom og rockeprester. Hippe kristne av nittitallet går på technomesse. Og de er ikke høye på annet enn Jesus.

Det er mørkt, tett og klamt i kjellersalen på Betong. Ståltrådkorset og det hvite alteret bader i spotlight. Monsterhøytalere og lyskastere er plassert i alle kanter av rommet. Ungdommene som sitter tett sammen på dansegulvet omsluttes av suggererende hjertedunk og helikopterlyder. Videocollager flimrer over en gigantisk TV-skjerm i det ene hjørnet. På motsatt side står et sortkledt kor og et band med strømavhengige tangentinstrumenter. Forbønnsemner hentes inn fra cyberspace. En hvitkledd danser virvler over scenen i takkedans etter at alle har spist Jesu blod og legeme.
Sist søndag forente Oslo Kristelige Studentforbund teknologi og teologi i Missa Technologica. Over 600 nysgjerrige ungdommer fant veien til den teknologiske høymessen, som i sin helhet var iscenesatt av studenter.

Innovativt
– Det er et uhyre spennende prosjekt å formidle kristendommen gjennom moderne uttrykksformer. Vi kobler de liturgiske leddene med tendenser fra vår tid. Det beste fra den tradisjonelle gudstjenesten er pakket inn i ambient technomusikk, forklarer studentprestinne Olga Tvedt Gelius.
Eimen av fordums raveparties henger i de grove murveggene i kjellerlokalet, men hun mener at stemningen er åndfull og sakral nok på tross av det uortodokse lokalet for en høymesse.
– Dopsvinklingen på ravekulturen overskygger technomusikkens potensial for å skape stemning i helt andre sammenhenger, og jeg synes den svevende musikken utfyller gudstjenesten på en glimrende måte, stråler hun. Og tilføyer:
– Jeg spør som de gjorde da rocken kom: Hvorfor er det alltid djevelen som skal ha all den gode musikken?

Drukner Gud?
På tross av at det alternative messeopplegget later til å fenge, lyder oppfordringen avslutningsvis:
– Gudstjenesterommet er ikke noe sted å bli værende. Menneskene må ut i verden. Ut for å arbeide, ut for å elske, ut for å kjempe, ut for å leve.
Størsteparten av menigheten lystrer oppfordringen og danser ut til musikken, selv om en skvett kirkekaffe blir tilbudt i baren. Og man må ikke mange skrittene opp trappen for å høre at messen har gjort inntrykk på deltakerne, både på godt og vondt. Debatten går livlig om technospråket egner seg til å forkynne det åndelige.
– Musikken og de visuelle effektene er i seg selv for sterke slik at møtet med Gud drukner i det sanselige, mener Tom Strand som studerer teologi på menighetsfakultetet.
Men kristendomsstudent Kristin Rosnes fra teologisk fakultet er av diametralt motsatt oppfatning:
– Grooven som hele tiden lå under fungerte mentalt beroligende for meg, slik at det åndelige aspektet bare ble forsterket av musikken. Denne uttrykksformen treffer midt i blinken, og jeg setter pris på at noen tør tenke videre enn orgel og stearinlys.

Av Trude Lorentzen og Stig Marlon Weston (foto)