Puritansk playboy

Han var blant mellomkrigstidens heftigste kjendiser, tjente seg rik på sine 70 bøker, men brukte alt opp på champagne og sigarer. Nå er skribenten og bohemen Øvre Richter Frich i ferd med å kapre sin rettmessige plass i norsk litteraturhistorie.

Jeg lider av mangel på ærgjerrighet, men vil forsøke at leve og dø som et mannfolk, proklamerte spenningsforfatteren Øvre Richter Frich (1872–1945), en av datidens mest profilerte figurer. Så levde da også mellomkrigstidens største opplagssuksess slik det sømmer seg for en real kar: Enorme champagneeksesser på Grand, ville opphold på luksushoteller i Paris, voldsomme bokse- og brytekamper og ekteskapelig krangling og skilsmisse. Som pressemann var Frich supertabloid lenge før ordet var oppfunnet. Hadde han ikke noen sak, fant han på en. I likhet med sin egen romanhelt Jonas Fjeld pleiet prestesønnen Frich selv helst omgang med mordere og forbrytere.
Frichs 21 bøker om det Nietszche-inspirerte overmennesket Jonas Fjeld har solgt i godt over to millioner eksemplarer, og er oversatt til ti språk. I dag er De knyttede næver og Kondoren kultklassikere.
– Frich forteller med store ord og voldsomme fakter, og blir nesten en parodi på seg selv, sier idéhistoriker Christopher Hals Gylseth, som i høst gir ut Frich-biografien ...seg selv til det ytterste.
– Jonas Fjeld er i stor grad basert på Frich selv. Frich bodde aldri fast noe sted før han var 56, og reiste verden rundt på samme måte som Jonas Fjeld gjør. Utferdstrangen og eventyrlysten på den ene siden og voldsromantikken og den strenge seksualmoralen på den andre stammer fra Frich selv, sier Hals Gylseth, som benekter at Frich var datidens Margit Sandemo.
Jonas Fjeld er på en og samme tid en følsom sjel og en mandig hardhaus. Frich beskriver heltens dødsøyeblikk med stor kjærlighet: Det var som en stor kjempefugl som flakset i de siste trekninger. Kondoren var det. Den hvite kondor, den ensomme hersker, som dødsskutt samlet himmel og hav i sine feberbrennende øyne.


Reaksjonær modernist
Ettertiden har i stor grad utelatt Frich fra det gode litterære selskap. Harde beskyldninger om rasisme og jødehat har gjort at Frich sjelden nevnes i norske litteraturhistorier. Frich skrev nemlig ofte og gjerne om svartmuskede italienere og urskogens orangutanger.
– Frich skiller seg ikke fra resten av datidens populærlitteratur når det gjelder skildring av jøder og negre. Riktignok var han den mest ekstreme av dem, men han hadde neppe solgt i så store opplag hvis han hadde støtt noen. Han trengte det stereotype skurkebildet. På samme måte ser man at Schwarzenegger og James Bond i dag slåss mot slemme russere, sier Gylseth, som understreker at Frich avspeiler sin samtid:
– I mellomkrigstiden var parlamentarismen satt i vanry. Folk ønsket seg en Nansen, en sterk lederskikkelse. Overmenneskeidealet og forakten for massene kommer klart til uttrykk i Jonas Fjeld-skikkelsen. Samtidig er bøkene gjennomsyret av frykt for kommunismen. Frich representerte den borgerlige siden i klassekampen.
På 60- og 70-tallet økte den akademiske interessen for Frich, og ideologikritiske litteraturforskere mesket seg med rasetenkning, irrasjonalisme og sosialismehat. Gylseth kritiserer 70-tallsforskerne for å ha vært moralistiske:
– De så et fascistisk-ideologisk prosjekt som jeg ikke er sikker på om er bevisst fra Frichs side. Grensen mellom mentalitet og ideologi er uklar. Vi trenger en mer nøktern lesning av Frich, sier Gylseth, som mener at kommunistfrykten, den romantiske sivilisasjonskritikken og den biologiske rasetenkningen er det viktigste hos Frich:
– Reaksjonær modernist er en god betegnelse på ham. Han skriver om U-båter som kan fly, og om helikoptre og radarer før de ble oppfunnet. På teknologiområdet er han nærmest futurist, samtidig som han lengter etter forgangne tider og idealiserer bondesamfunnet. Han er romantisk og brutal på samme tid.

Borger og bohem
Selv ble Frich i mange år regnet som Norges sterkeste mann. Han drev aktivt med boksing og bryting, og i roing var han i norgestoppen. Blant journalister var han en legende. Som reporter i Ørebladet og Aftenposten og redaktør for Verdens Gang tjente han masse penger – som alltid ble brukt opp på champagne, sigarer og ekstravagante opphold på luksushoteller. På Frichs gamle dager føk da også vekten opp til 150 kilo.
– Med Frich er alt i eksesser. Han var dekadent bohem på den ene siden og moralistisk borger på den andre. Han tilhørte andregenerasjonsbohemene, Sven Elvestad, Nils Kjær, Olaf Bull: En gjeng livstrøtte, forfyllete karer som satt på Grand og var depressive. Der de tidligere bohemene var radikale var Frich og vennene hans reaksjonære og tilbakeskuende, sier Hals Gylseth.

Av Kåre Bulie og Mathias Theissen (foto)