Rare fugler

litteratur
John Alfheim
Skygge fra fugl
Gyldendal

Anmeldt av Sveinung Sæther

Pelikanen er en stor fugl med svært nebb og nebbpose til å oppbevare småfisk og blekksprut i. I filmregissør og sunnmøring John Alfheims debutroman Skygge fra fugl har disse merkelige fuglene fått en fremtredende plass.
Jeg-skikkelsen Hans Hansen snakker med pelikaner. Noen er sure, noen er sjenerte og noen er så frekke at de flytter inn hos ham og spiser mat ved kjøkkenbordet hans. Dessuten smisker de, har på seg sminke og silkeundertøy og legger an på ham. Da er det godt å kunne gå ned i kjelleren og legge seg i en likkiste (han har alltid noen stående), der han kan fingre med en klump kvikksølv, fordi den er så god å ta på.
Skygge fra fugl er en sværtså surrealistisk bok som springer i alle tenkelige og utenkelige retninger. Den er både morsom, uforståelig, meningsløs, og kjedelig på samme tid. Som leser blir du hensatt i den samme forvirrede virkelighetsschizofrenien som romanskikkelsene. Hva er det som foregår i det værbitte, perforerte kraniet til Hans Hansen, som gjør at han har den overdrevne sanseevnen? Og hva er det som fysisk skjer i fiskeværet Vågsvik? Her kan du nok lese inn alle mulige og umulige meninger for å finne budskapet. Du kan tolke og analysere over de vesentlige spørsmålene i tilværelsen. Men selv om du ikke skulle forstå, kan du lese boken og avgjøre selv om dette er mellommenneskelige problemer sett fra et modernistisk fugleperspektiv, eller bare våsete usammenhengende kråkemål.


Resirkulert Raga

musikk
Raga Rockers
Til helvete med Raga Rockers
Mega Records

Anmeldt av Sindre Bremnes

Norges største rock’n’roll-orkester er tilbake igjen. Med samme oppskrift: Enkel, gitartung og tradisjonstro rock og enkle, direkte tekster om Michael Krohns liv og verden omkring ham. Raga Rockers går ikke i aldrende, spennsugne rockebands farligste felle; tilpasningsforsøk til den rådende gjennomsnittssmak hos platekjøperne med kunstnerisk og kommersielt mageplask som resultat.
Slik kompromissløshet hjelper dessverre ikke de middelaldrende og ganske sikkert pengetrengende rockerne det aller minste. Til helvete med Raga Rockers er omtrent like spennende og forfriskende som fiskegrateng varmet opp for tredje gang. Samme gamle gørrkjedelige riffresirkulering og oppstyltede, baktunge ompatromming, samme gamle nitriste gitarsoli og mer uinteressant sutrende og patetisk selvopptatte tekster enn noensinne. Michael Krohns manglende sosiale samvittighet (Jeg føler ingenting når jeg ser meg omkring, / kjipe skjebner i en verden så rå. / Det har blitt litt for mye, / kan ikke ta inn mere nå) og sosialklientkarriere (En lilla fascist er det du er/men jeg har lissom rettigheter/så skriv ut sjekken nå/) verken angår eller engasjerer. Formidlingsevne, sangstemme eller troverdighet i framføringen har han for anledningen enda mindre av enn før. Dette minner mest av alt om Spell gittar-programmene på NRK. Uten sjarm, vel å merke.
Til helvete med Raga Rockers er nok en velkommen spiker i kista for norsk rock’n’roll.


Lunken lesberock

musikk
Indigo Girls
Shaming of the Sun
Epic

Anmeldt av Benedicte Ramm

Indigo Girls har sunget pop-musikk med sterk inspirasjon fra amerikansk folkemusikk siden de traff hverandre i sjette klasse. Nå er Emily Saliers og Amy Ray blitt voksne, og Shaming of the Sun fremstår som et helhjertet, men ikke helt vellykket forsøk på å fornye stilen.
På deres nyeste CD eksperimenterer de med hip hop-rytmer, bouzouki og indianerkoring. Leeds minner om en negro spiritual, med pianokomp og jamrende kordamer, og jommen dukker det ikke opp en lirekasse også. Inspirasjonen fra folkemusikken er fortsatt fremtredende. Shame on you og Get out the Map er rocka gladlåter med banjoklimpring og munnspill.
Indigo Girls’ tradisjonelt sterke side er intimiteten som deres særegne stemmer og det akustiske gitarspillet skaper. Men denne intimiteten som fantes på Nomads, Indians, Saints fra 1990 forsvinner i de pompøse og overlessede arrangementene som dominerer på Shaming of the Sun.
Indigo Girls engasjerer seg sterkt for indianere og homoseksuelles rettigheter, et engasjement som preger flere av tekstene. Indigo Girls besitter en Girl Power som Spice Girls kan se langt etter.


Bleik Blake

musikk
Finn Coren
Spring
Bard Records

Anmeldt av Jørgen A. Stubberud

Spring er resultatet av Finn Corens arbeid de siste ti årene. Alle tekstene til de tyve sporene er originaldikt av den engelske romantikeren William Blake (1757–1827).
Corens musikalske uttrykk er mangeartet. Her er alt fra tung, bassbasert rytme og sterkt oppmikset vokal à la Portishead til One-two-many-piano, Papa don’t preach-strykerkomp, Hammond-orgel og monotone tverrfløytetemaer. Mengden spesialeffekter får enkelte spor til å høres ut som den neste James Bond-filmen. Men dissonerende gitarriff frisker av og til opp. Mange av melodiene virker Beatles-inspirerte. Ikke totalt uinteressant, men gjennomgående for lite originalt.
Andre spor høres ut som heavy-ballader fra åttitallet, både når det gjelder Corens stemmebruk og det pompøse arrangementet. Ærlig talt hadde jeg håpet at tiden da man innledet låter med kirkeklokker var over.
Det er selvfølgelig spennende at noen setter moderne musikk til tekster av en dikter som Blake. Men på Spring utgjør tekst og musikk ikke den helhet man kunne ønske seg: Noen steder er melodiene laget på en slik måte at diktenes rimmønstre ikke kommer til sin rett. Annensteds er det musikken som virker presset for å passe en gjenstridig tekst, og den synes å mangle en egen, indre motivasjon. En håndfull av låtene er likevel OK, men tyve spor blir uansett for mye.