Tyske hertuger, sjørøvere, umyndige konger og maktsyke dronninger er ingredienser i en av norgeshistoriens viktigste hendelser. I år er det 600 år siden den dansk-norsk-svenske Kalmar-unionen ble opprettet.
For Norge betydde unionen et endelig avkall på uavhengighet, som ikke skulle gjenoppnås før i 1905. Og det var heller ikke etter norsk ønske at sammenslåingen av de tre landene kom i stand.
– En vanlig teori er at unionen mellom Danmark, Sverige og Norge i 1397 ble tvunget frem av trusler utenfra, forteller Adler Holmboe, førsteamanuensis i historie.
Tyskland ekspanderte nordover gjennom hanseatene i tillegg til at tyske grever og hertuger kontrollerte større og større landområder i både Sverige og Danmark.
– Sverige og Danmark følte seg truet og ønsket en samling mot tysk ekspansjon, noe Norge trolig var mer kjølig til fordi de selv ikke var truet i samme grad, forklarer Holmboe.
Datteren til den danske kongen Valdemar Atterdag, Margrete, hadde omtrent 30 år tidligere giftet seg med den norske kong Håkon 6. Sammen fikk de sønnen Olav. Da Valdemar døde i 1375 ble Olav valgt til konge av Danmark, bare fem år gammel. Fem år senere døde Håkon 6., og Olav arvet også den norske kongetittelen.
– I Danmark, som i Sverige, hadde man valgkongedømme. Slik skaffet adelen og geistligheten seg makt over kongen, forteller Holmboe.
Men Olav 4. døde bare 17 år gammel. Utfra arveregler krevde tyske hertuger kronen i Danmark og Norge. For å unngå dette, valgte det danske riksrådet Margrete som rett frue og husbond, hvilket betydde riksstyrer i Danmark. Norge valgte å gjøre det samme. I Sverige førte slaget i Falkøping i 1389 til at kong Albrecht av Sverige, som hadde tysk bakgrunn, ble jagd ut. Han hadde gjort seg svært upopulær i landet etter å ha ført en tyskvennlig politikk. Slik ble Margrete også der valgt til øverste leder.
– Nordmennene ønsket at Margretes søsterdattersønn, den lille gutten Erik av Pommern, skulle arve kongetittelen. Danmark og Sverige godtok også Erik som konge.

Møtet i Kalmar

Det var i forbindelse med Eriks kroning som myndig 15-åring i 1397, at møtet i Kalmar fant sted.
– Det finnes ingen berettende kilder fra kroningen eller omstendighetene rundt møtet i Kalmar. Kun to dokumenter, og alt vi mener å vite om hva som foregikk på møtet, må ta utgangspunkt i disse to dokumentene, beklager Holmboe
Det ene dokumentet er et hyldningsskrift til kong Erik som kronet konge, og en takk til Margrete som blir skrytt opp i skyene for sin førsørging av Erik. Fordi styreform ikke ble nevnt, åpnet det for stor makt til kongen, et såkalt regimen regale, der kongetittelen går i arv og riksrådet har liten innflytelse. Margrete ønsket åpenbart en slik styreform. Det andre dokumentet derimot, var et utkast til et forslag om regimen politicum, der makten lå hos høyadelen og høygeistligheten, altså riksrådet, som også valgte hvem som skulle være konge.
Tradisjonelt hadde Norge praktisert et regimen regale, mens Sverige og Danmark hadde hatt regimen politicum som styreform. Dette skyldtes blant annet at adel og geistlighet sto sterkere i våre naboland.
– I tillegg foreslo dokumentet at landene skulle inngå en utenriks- og forsvarsunion. Dette stilte Norge seg rimeligvis skeptisk til, fordi de ikke var så utsatt for den tyske faren. En forsvarsunion kunne derfor trekke Norge inn i en krig i strid mot norske interesser, forklarer Holmboe.
Fire nordmenn er nevnt i dokumentet, men ingen av dem har godkjent det med sine segl. Dokumentet ble derfor ikke anerkjent som retningsgivende for unionens styreform, noe som medførte at Margrete fikk friere hender.

Margretes rolle

En doktorgradsavhandling nylig skrevet av Eldbjørg Haug belyser nye sider ved dronning Margretes rolle før og under møtet i Kalmar. I et brev fra Rikard II til Margrete har Haug funnet tegn på at Erik av Pommern allerede hadde blitt kronet til konge i Norge av norske biskoper i 1392.
– Tidligere har det vært vanlig å begrunne fraværet av norske biskoper i Kalmar med en norsk motstand mot unionen. Min påstand er at fraværet skyldes en frykt blant biskopene om at deres nærvær ville undergrave den forrige kroningen, sier dr.philosen.
Uansett ble utfallet at det norske riksrådet ikke ble vedtaksdyktig, og dermed ble det ikke vedtatt noen styreform i Kalmar. For Margrete betydde dette en frihet til selv å utforme sitt styre. Erik ble felles konge i et regimen regale.
– Margrete visste at det svenske aristokratiet ville komme med et forslag om regimen politicum, man kan derfor anta at det for Margrete var en seier at det norske riksrådet ikke var vedtaksdyktig. Slik ble unionsdokumentet kun et utkast, forklarer Haug. I anledning jubileet kommer hun også med en ny bok om Kalmarunionen.

Personlig styre
– Margrete var ikke spesielt glad i institusjoner, men foretrakk heller å knytte til seg personlige bånd til maktpersoner innen adelen og geistligheten. Hun unngikk også å innkalle riksrådet samlet, men sørget for å møte bare noen få medlemmer av gangen. Slik ser det ut til at Margrete opparbeidet en personlig lojalitet fra adel og geistlighet, sier Adler Holmboe.
Men fordi denne lojaliteten ikke var institusjonell, men avhengig av Margretes personlighet, fortsatte den ikke under etterfølgeren Erik av Pommern. Så da dronningen døde i 1412 oppsto det trøbbel.
– Erik av Pommern var litt av en villmann, og begynte straks å krige med tyskerne, noe Margrete hadde unngått ved hjelp av sine diplomatiske evner. Erik ble etterhvert avsatt og livnærte seg deretter som sjørøver på Gottland, forteller førsteamanuensisen.
Utover på 1400-tallet spilte Norge en passiv rolle i unionen. Høyadelen døde ut, og norsk politikk ble i noen grad redusert til bygdepolitikk. Dansk imperialisme kom til å prege unionen. Sverige klarte å slå tilbake ved hjelp av opprøret til Gustav Vasa i 1520, mens Norge ikke maktet å stå imot den økende danske innflytelsen.
– I 1536 proklamerte den danske kongen, Kristian III, at Norge var en del av Danmark. Dette markerte slutten på Kalmarunionen og begynnelsen på nesten 300 år under dansk styre.

Av Ulrik Eriksen og Mathias Theissen (foto)