Banalfilosofi

multimedia
Jostein Gaarder
Sofies verden
Aschehoug interaktiv

Anmeldt av Ulrik Eriksen

Sofies verden er den første virkelige storsatsningen på cd-rom i Norge. Enorme ressurser er investert i å lage en elektronisk multimediert utgave av bestselgeren. Og ingenting er tilsynelatende overlatt til tilfeldighetene, med teknisk ekspertise fra England og faglig assistanse fra professor Trond Berg Eriksen.
Resultatet virker for så vidt imponerende. Lekker design og bra grafikk. Lyden er tilfredsstillende, selv om de norske stemmene virker ekstremt lite innøvde og inspirerte. Mystisk musikk drar deg med inn i den filosofiske labyrinten, som utgjør selve spillet: 20 forskjellige brett representerer hver sin del av filosofihistorien.
Gjennom denne utgivelsen bør det ikke lenger være noen tvil om at Sofies verden er beregnet for barn og ungdom. Når våre næringslivstopper, som villig har innrømmet at Gaarders bok ligger på nattbordet, i dette spillet blir spurt om solen eller jorden er i solsystemets sentrum, bør de begynne å rødme. Dette er nemlig tidvis svært banalt og overfladisk, og egner seg ikke til dypdykk, nei ikke engang til en liten moden svømmetur, i vår kulturhistorie.
Da gjenstår mitt spørsmål: Når det er brukt enorme ressurser på dette prosjektet, hvorfor er det ikke blitt gitt en mer allmenn profil, slik at også de som innrømmet at de leste Sofies verden på sengen, kunne legge i cd-rom-en uten å bli flaue? For det ble nemlig jeg.

Natural Born Popcorn

teater
Popcorn
Ben Elton
Centralteatret

Anmeldt av Benedicte Ramm

Hvem har skylden for den blomstrende voldskulturen i samfunnet? TV- og filmprodusenter, voldsmenn eller kanskje publikum som betaler penger for å se blod og innvoller flyte?
Ben Eltons Popcorn er et lett moraliserende, men absolutt underholdende teaterstykke. Filmregissør Bruce Delamitri lager filmer spekket med vold og sex. Vel hjemme etter å ha mottatt Oscar for beste film, møter han seg selv i døra. Inspirert av Delamitris filmer har kjæresteparet Wayne og Scout skutt seg gjennom Amerika, og nå avlegger de helten et hjemmebesøk som utarter til en blodig affære på liv og død.
Popcorn er en drivende forestilling, fri for dødpunkter. Handlingen er morsom og tidvis spennende, replikkvekslingen kjapp og språket så grovt at man bør tenke seg om to ganger før man inviterer med bestemor. Rollefigurene er troverdige, med unntak av den brutale og uberegnelige seriemorderen Wayne. Han virker så reflektert at han kan mistenkes for å komme rett fra kriminologi grunnfag. Men Dennis Storhøi passer utmerket i rollen som Wayne. Pia Borgli fremstår derimot mer som en ufarlig Klatremus enn som den kjølige massemordersken Scout.
Ekte popcorn fås forøvrig kjøpt i Centralteatrets bar.

Light Heavies

musikk
The Brand New Heavies
Shelter
FFRR

Anmeldt av Ulrik Eriksen

Det er en adskillig lettere utgave av The Brand New Heavies som blir presentert på deres nye plate. Acid Jazz-bandets discoprofil er mer rendyrket, selv om instrumenteringen fremdeles bærer preg av jazz/funk: Her er fulle blåserrekker, tung-bass og funky gitarer.
Og det lettere konseptet fungerer fra første stund. Den umiddelbart iørefallende I like it svinger voldsomt, og slik fortsetter det gjennom store deler av sporene. Her er det drøssevis av hitpotensialer fra tittellåten til den massivt instrumenterte You Are The Universe.
Noen ganger kan det likevel kanskje bli litt vel klissete. Et par refrenger kan nesten minne om Ace of Base.
Men det er likevel unntak fra det generelle inntrykket. Et ekstremt presist komp (TBNH er veldig dyktige musikere) som klarer å gjøre de mest rolige ballader til ur-funky danselåter. At gruppen ikke har glemt jazz-funken viser de på den Roy Ayerske instrumentalen Once Is Twice Enough.
Shelter er den perfekte sommerplate. Lett, frisk, dansbar, smektende og funky.

Døvt samspill

musikk
Misha Alperin
North Story
ECM

Anmeldt av Sindre Bremnes

Ukraineren Alperin er sjeldent stringent, asketisk og konsekvent i sitt spill. Alt han gjør er overveid og velfundert, klaverklangen er ultradistinkt og transparent, hvert lille motiv pensles ut med skarphet og finstemthet. Av og til, som i mellompartiet av Psalm No. 1, viser han nærmest overmenneskelige kontrapunktiske evner; improvisert polyrytmikk og polyharmonikk er ikke den jevne jazzpianists daglige kost.
Mikhail Alperin trekker inn mangfoldige elementer i komposisjonene sine. Mest åpenbart er innslag av russisk og østeuropeisk folkemusikk og kunstmusikk. Ironical Evenings mellomparti låter som en leftover fra Stravinskijs «Våroffer», i Etude spøker både Bartók og Hindemith i kulissene.
Valt- og flygelhornisten Arkadij Shilkloper har spilt sammen med Alperin i «Moscow Art Trio» i årevis, og de to er som én. Men verken tenoristen Tore Brunborg eller perkusjonisten Jon Christensen føyer seg like pent inn i bildet, deres bidrag til North Story er til dels rutinepregede og uinspirerte. Og Christensens evige cymbalrasling og -klirring virker til tider både irriterende og umotivert. Terje Gewelt gjør det han skal på bassen sin, ikke mer, ikke mindre.
North Story handler først og fremst om Mikhail Alperin. Platen er glimrende der han får råde grunnen alene, ellers er den bare nok en gjennomsnittlig ECM-plate i svart-hvitt og med sedvanlig slapp og feig trommelyd. Og adaptasjonen av Harald Sæveruds «Kristi blodsdråper» går skikkelig på snørra. Stol på deg selv, Misha!