I påsken så jeg en reportasje på Dagsrevyen om en kunstner som stilte ut mye rart. Det var vel spesielt hans kreative gjenbruk av et nærmest kroppslig avfallsstoff som gjorde inntrykk. Ikke tidligere har jeg opplevd å trekke et lettelsens sukk så dypt som da jeg så han som rammet inn sitt eget navlelo.
I tiden før reportasjen hadde jeg nemlig bekymret meg litt for at jeg ikke skulle få noen jobb etter at jeg var ferdig på Blindern. Men navleloet gjorde at jeg i samme sekund forsto at det selv for en litteraturviter i virkeligheten er uante muligheter.
Jeg går allerede nå, før muntlig eksamen, i gang med å samle inn lo. Jeg tenker meg i første rekke en allmenn kolleksjon, så navleloet skal komme fra vanlige folk i Norge, lokalt lo, nasjonalt lo, fra nordmenn i LO og NHO. Men jeg er ikke skeptisk til fremmede kulturer. Jeg ser på sikt for meg å motta lo fra nær sagt alle verdenshjørner. Jeg vil ha indisk lo, en hel del lo fra Grønland, kanskje ikke så mye fra Afrika … men fra Europa og ikke minst fra USA, verdens navle.
Rent råstoffmessig er ideen aldeles prima, hvem kvier seg for å kvitte seg med navlelo, hvem vil skjerme sitt nasjonale lo, hvem vil antyde straffetoll? Fraktkostnadene blir også minimale. Fra hele verden vil jeg bare høre ros og takk, jeg vil få Brundtlandkommisjonen og WWF i ryggen.
Der jeg kommer fra er det lang tradisjon for ullvare, så selve framstillingen blir kun en formalitet. Jeg karder, spinner og strikker. Disse plaggene selger seg selv, ganske klart, men jeg kan også knytte til meg Pia Myrvold for spesielle kolleksjoner, hun har allerede laget klær av avispapir. Plagg gjerne gjort av kjendiser, navlelo fra Arafat, Hugh Grant og Madonna.
Men jeg burde virkelig bruke min egen universitetslærdom. La kolleksjonen være ludisk, lett og luftig, lansere et morsomt plagg som for meg personlig er bærer av en egen pussig indre referanse: Hvorfor ikke la loet komme fra kjernen av en forfatters kropp. Det må bli Erlend Loe.

Sammot