– Ikke kult nok med disko

Verdi og wienervals er kulere enn dumme diskoteker, skal vi tro operaballdeltaker Pål Henrik Lanser.
Vin, sang og latter forskjønner natten, synger Verdis La traviata. 700 unge mennesker kledd i klær fra Mozarts tidsalder promenerer fra Den norske Opera, forbi Jazid, over Stortorget der Puccinis «E lucevan le stelle» spilles på trompet, mens Oslo-månen lyser over krinoliner, velourfrakker og barokksk etikette. Den Gamle Logen fylles med pene manerer og wienervals fra Oslo Symfoniorkester. Det hele reflekteres i lysekroner og forgylte speil, og når strålene treffer parketten mellom dansende studenter, duft av pudder og «An der schönen blauen Donau», da er vi på operaball, uten at året er i nærheten av 1756.

Opera til folket
Operaballet arrangeres hvert år av blindernforeningen Tårnseilerne, men er også åpent for ikke-studerende. Ballet utviklet seg fra et venne-arrangement i 1986, før ballet tok dagens form og dimensjoner i 1989. I dag inkluderer arrangementet operaforestilling, ball, og til slutt nachspiel på et hemmelig sted.
– Vi er glade i Mozarts musikk, men lar oss også inspirere av hans ånd, forteller pressekoordinator for Operaballet, jusstudent Espen Schøndtfelt.
– Mozart lekte med livet og musikken, og det er det vi ønsker å gjøre på ballet også. Mens andre ball, for eksempel de som arrangeres i Wien, er stive og har strenge regler for hvordan altskal utføres, prøver vi å gjøre det hele mindre formelt og mer lekent.
Han kan skryte av at operasjefen i Rostock tidligere har kommet for å la seg inspirere av Tårnseilerne til hvordan operaball skal arrangeres, og at fransk TV og Kulturoperatørene har gjort opptak fra evenementet.

Prinsessedrømmen
Iført klær delvis laget på kostymekurs i anledning Operaballet, konstaterer kunsthistoriestudent Pål Henrik Lanser at det er takknemlig å være gutt når jentene har lagt så mye arbeid i å gjøre seg vakre. Mange har sydd kjoler i månedsvis før ballet, andre leier klær, eller kjøper dem på Operaens kostymeutsalg.
– På operaballet får alle jenter realisert prinsessedrømmen sin, mener Lanser, som er svært imponert over det prikkfrie arrangementet.
– Dessuten er det et privilegium å få danse til Oslosymfonikerne, legger han til, før siste takt av Strauss’ vals forsvinner mellom studenter som sikkert ville sluttet seg til Violetta i La Traviatas siste ord: Å, glede!


Av Eli B. Smette og Stig Marlon Weston (foto)