Hun er selvstendig, utspekulert og enormt tiltrekkende. Hun er livsfarlig for menn som faller i hennes nett. Hun er en femme fatale.
I andre halvdel av 1800-tallet dukker den ondskapsfulle, men svært tiltrekkende kvinnen opp i romanene, i takt med tidens kvinnesyn. På 1940-tallet bringer film noir-sjangeren den farlige edderkoppkvinnen til filmlerretet. Joan Crawford, Veronica Lake, Rita Hayworth og Lauren Bacall suger til seg publikum. De bruker sin kropp og sin tiltrekkingskraft for å få det de vil ha – menn, penger, eller sin selvstendighet. Filmens femme fatale vil ikke eies for enhver pris.
– Femme fatale-figuren står for det motsatte av den tradisjonelle kvinnerollen, og virker samtidig som et angrep på kjernefamilien. Hun har lite til overs for romantisk kjærlighet, hun søker ikke hjemmesfæren med ekteskap og barn, men tviholder på sin selvstendighet, sier Tone Kolbjørnsen ved Institutt for medievitenskap i Bergen.
Redaktør i filmmagasinet Z, Dag Grønnestad, mener femme fatale-figuren er en refleksjon over kvinnerollen etter krigen.
– Under krigen kom kvinnene ut i arbeidslivet, og ble mer frigjorte i mennenes fravær. Etter krigen opplevde mennene konkurranse fra kvinnene, som nå ble oppfattet som farligere på grunn av sin nyvunne selvstendighet. Dermed fikk vi se en helt ny kvinnetype på film, sier han.

Ødeleggende styrke
En femme fatale tyr gjerne til kriminelle handlinger, som mord, for å oppnå sitt mål. Hun virker ofte følelsesløs og kald, fiendtlig innstilt til verden, og spesielt menn. Tone Kolbjørnsen mener likevel en femme fatale framstår som en heltinne.
– Film noir viser sterke, selvstendige kvinner som er uvanlig for sin tid. Feministene innen filmvitenskapen er derfor spesielt interessert i denne sjangeren. Det er likevel et paradoks i dette: Den sterke, vakre kvinnen vises fram kun en viss periode, men så dør de eller settes på plass på en annen måte, sier Kolbjørnsen.
En femme fatale er nemlig en så problematisk figur med så mye makt at hun må ødelegges. Glenn Close ødela husfreden i Farlig begjær, og det måtte tre forsøk til før hun var død og ufarliggjort.
Dag Grønnestad hevder at det forbryterske elementet ved en femme fatale gjør henne til anti-heltinne, en som er dømt til undergang fra begynnelsen. Han mener videre at ikke alle femmes fatales er kriminelle. De fungerer i stedet som lokkeduer som driver menn til kriminelle handlinger

Karikaturer
Grønnestad hevder at det ikke fantes såkalte femmes fatales før 2. Verdenskrig. Man hadde hypersensuelle Mae West og Marlene Dietrich, men disse var ifølge Grønnestad ikke lumske på samme måten som en ekte femme fatale. Disse hadde sitt inntog og høydepunkt på slutten av 40- og 50-tallet. Men hva har skjedd siden?
– Dagens femme fatale blir bare en karikatur av 40-tallets originaler, sier Grønnestad. Han mener Sharon Stone ikke holder mål.
– Hun prøver for mye å være en femme fatale, og det blir bare kunstig. Hun spekulerer i femme fatale-rollen, ved å prøve å bygge opp sin stjernestatus rundt denne.
Han mener dagens femme fatale er av den mer fysiske varianten, kvinnelige actionhelter som for eksempel Juliette Lewis i Strange Days. Tone Kolbjørnsen mener på sin side at vi kan finne en femme fatale av gammelt merke i norsk film, for eksempel i Løperjenten fra 1981.
– Den etablerte familefar blir her forført av en enslig kvinne som har alle de ytre kjennetegnene til en klassisk femme fatale. Det vil si at hun røyker, bruker knallrød leppestift, og er svært kroppsbevisst.
Hun mener den klassiske femme fatale har en del av de tradisjonelle mannlige egenskaper. Egenskaper som selvstendighet og styrke, som i dag er fastere integrert i kvinnerollen.
– Kvinner idag har mange flere elementer av femme fatale i seg, se bare på den moderne karrierekvinne, sier hun.

Av Jeanette Sjøberg