Uskyldig dømt

De siste ti årene kan minst 144 personer ha blitt uskyldig dømt ved norske domstoler. Blant disse er fem dømt for voldtekt og fire for forsettlig drap.
Professor dr.juris Anders Bratholm og førsteamanuensis dr.juris Ulf Stridbeck ved Universitetet i Oslo har utført en undersøkelse for å se på hvor ofte uskyldige blir straffedømt. Bratholm og Stridbeck sendte ut et spørreskjema til 258 forsvarsadvokater, og de fikk svar fra 125 av dem. 49 av disse advokatene hadde opplevd at en person de selv mente var uskyldig ble dømt.
– Noen av advokatene hadde opplevd flere tilfeller der klienter de mente ikke hadde begått forbrytelsen ble dømt. Totalt er 144 slike saker oppgitt i svarene. I 86 av disse har vi fått opplysninger om sakstype og straff, sier Ulf Stridbeck.
Ifølge svarene fra forsvarsadvokatene er fem personer uskyldig dømt for voldtekt, og fire uskyldig dømt for forsettlig drap de siste ti årene. Det er i vold-, narkotika-, og sedelighetsforbrytelser at det er flest uskyldig dømte ifølge undersøkelsen

For mange.
– Er dette høye tall sett i forhold til andre land, eller i forhold til hva dere forventet å finne?
– Jeg vet ikke hvordan det er i andre land, men én uskyldig dømt er én for mange. Vi hadde håpet at det ikke skulle være noen, sier Stridbeck.
– Må man knuse egg for å lage omelett, eller finnes det perfekte system?
– Denne undersøkelsen går fram til 1. august 1995, da vi fikk to-instansordningen i Norge. Tidligere gikk alvorlige saker som voldtekt og drap rett til lagmannsretten. Nå må også slike saker først opp i byretten. Det er et skritt i riktig retning, sakene kan bli vurdert to ganger. Da skulle det i hvert fall ikke bli flere tilfeller av at uskyldige blir dømt, mener Stridbeck.
En annen mulighet for å bedre rettssikkerheten er at det blir gjort lydbåndopptak under rettsforhandlingene. Dette gjøres i mange andre land, men ikke i Norge. Da Liland-saken ble tatt opp igjen var det et viktig moment at ekteparet Sten og Vibeke Ekroth hadde tatt opp rettsforhandlingene på bånd. På det tidspunktet var opptakene ulovlige, men Justisdepartementet stiller seg ikke avvisende til lydbåndopptak av rettsforhandlinger, opplyser Stridbeck.
Bratholm og Stridbeck argumenterer videre for en uavhengig klagerett for gjenopptakelse av straffesaker, slik man har i Danmark. I Norge bestemmer den samme domstolen, men forskjellige dommere, om den angivelig uriktige dommen skal gjenopptas. Fra 1986 til 1990 var det bare én sak som ble gjenopptatt ifølge Justisdepartementet.
– Etter det vi kjenner til fungerer den danske klageretten bra, der blir flere saker tatt opp igjen. Mange ender med frifinnelse. Det at den opererer selvstendig gir tillit, da slipper man konflikter der dommere beskyldes for å være systemtro og lojale overfor kolleger, mener Stridbeck.

Liland-saken
Tallene i undersøkelsen bygger på forsvarsadvokaters «magefølelse» på hvorvidt deres klient er skyldig eller uskyldig.
– Det kan være et metodeproblem i og med at svarene kommer fra forsvarsadvokatene. Svarene er gitt ut fra deres erfaring og følelse, og vi forutsetter at de snakker sant. Det har vi grunn til å tro at de gjør. Advokatene vinner ingenting på å gi uriktige opplysninger. Undersøkelsen var anonym, det pleier å gi objektive svar, sier Stridbeck.
En av årsakene til at Bratholm og Stridbeck ville undersøke hvor ofte det hender at uskyldige blir straffedømt var gjenopptagelsen av Liland-saken. Per Liland ble dømt for dobbeltdrap og frikjent igjen 25 år senere. Da hadde han sonet dommen. Hans forsvarer var advokat Ole Jakob Bae.
– Det er en sjokkartet opplevelse når en klient en mener er uskyldig blir dømt. Det har fått meg til å gruble mye over rettssystemet vi har. Jeg er kommet i stadig mer tvil om juryordningen er god. Tidligere mente jeg det var en viktig ordning, men i og med at juryen svarer ja eller nei på skyldspørsmålet uten begrunnelse har jeg begynt å tvile. Det er et framskritt dersom vi får en klagerett etter dansk mønster. Tall fra Danmark indikerer at dette kan være en riktig ordning, mener Bae.
Resultatene fra undersøkelsen er ikke ferdig analysert. Noen av de foreløpige resultatene ble publisert i en kronikk i Aftenposten i forrige uke, en fullstendig redegjørelse for arbeidet kommer på nyåret.

Av Marte Ramborg (tekst) og Trond Brubak (foto)