Studentsamskipnaden har en innadvendt styringsstruktur. Sammenlignet med bedrifter i det private næringsliv er det kanskje ikke så spesielt. Men Samskipnaden er ikke noen vanlig bedrift. Den er eid av studentene gjennom semesteravgiften – og skal sørge for velferd for studenter. Derfor bør disse ha viten om hva som foregår i Samskipnaden. Saken med avgangen til den tidligere boligdirektøren Jorunn Dombu, mistillitsforslaget mot studentrepresentanten i Boligstyret og det at Boligstyret nå legger ned alle sine verv har illustrert dette godt. Konsernledelse og studentpamper har hele tiden holdt sine kort tett mot brystet. Først ved konfrontasjoner med faktiske opplysninger har tungen kommet litt på glid. Utgangspunktet er hele tiden at ubehagelige opplysninger skal holdes tilbake. Feil eller beskrivelser av problematiske situasjoner skal ties i hjel. Det er klart at det er mer hyggelig å styre og bestemme i ro og mak. Men komforten går langt foran studentenes rett til innsyn i Samskipnadens tilfelle. En naturlig parallell til dette problemet eksisterer i offentlig forvaltning. Nettopp derfor vedtok Stortinget i 1970 at alle sakspapirer i utgangspunktet skulle være offentlige. Et tilsvarende regelverk for Samskipnaden ville vært både naturlig og på sin plass. Studentparlamentets representanter er neppe like interessert i hemmeligholdelse av Samskipnadens forvaltning som direktører og bedriftsintegrerte studentrepresentanter. Kanskje har mistillitsaken satt et ekstra støkk i de sistnevnte? Moralen i denne saken har vært at hvis man ikke er lojal mot konsernledelsen, blir man presset ut av systemet – uansett hva Studentparlamentets 65 representanter skulle mene.
Leke-penger
Studentbarnehagene kjøpte lekeapparater for én barnehage til en halv million kroner. Dette dekket ikke engang sandkasser, som går inn under postene for øvrige utbedringer av utearealene.
Får vi se Disneyland utenfor Sogn barnehage?