Ekelands andre side

Da Arne Ekelands maleri «Frihetens søstre» ble plassert ved Stortingets inngangshall, var Erik Solheim blant kritikerne. Han syntes det var for totalitært.

Solheim var på ingen måte den første som har sett Ekeland som en totalitær kommunist-maler, og latt dette overskygge hans kunstneriske verdi. I hele sin virketid var maleren Arne Ekeland (1908-1994) en outsider i det norske kunstneriske og politiske landskap. Hans monumentalmalerier som også idag kan karakteriseres som programatiske fikk aldri den plassen i samfunnet Ekeland selv hadde ønsket. Når Henie-Onstad Kunstsenter åpner sin store Ekeland-utstilling 21. september er det heller ikke denne siden av Ekelands kunst det skal fokuseres på. – Vi skal vise en annen side av Ekeland enn den som har vært eksponert tidligere, sier førstekonservator Øivind Storm Bjerke. – Hans staffelimalerier og skisser fra 30-tallet med svært tydelige surrealistiske og ekspresjonistiske trekk, er ikke godt kjent for et stort publikum. Ettersom Ekeland selv lenge ikke ville stille ut disse bildene, er det mange bilder i utstillingen som aldri har vært vist for offentligheten, sier førstekonservatoren. Tre store saler skal fylles med over 70 malerier og flere hundre tegninger.

Formsikker
– Arne Ekeland er absolutt blant Norges største kunstnere i vårt århundre. Han kan nok kritiseres for å ha hatt en autoritær holdning, men hans tegnebegavelse og koloristiske evner er likevel såpass eksepsjonelle at man ikke kommer utenom Ekeland. Fremfor alt er alle hans malerier preget av en meget tydelig formsikkerhet. Ekeland er en nokså sær kunstner, ifølge Storm Bjerke. Samtidig som han er tydelig preget av det moderne, søker han også inspirasjon i den klassiske arven. Alt han gjorde gikk på tvers av den gjengse oppfatning av hva som er god kunst. – Fargebruken i en del av bildene vil vel av mange kalles grelle, nesten kitsjaktige, sier Storm Bjerke. – Ekeland ville ikke holde seg innenfor gitte kulturelle koder. Han søkte det som brøt med det allmenne, borgelige i alle henseender.

Kunst for alle
Ekelands visjon var å kunne stille ut sin kunst i det offentlige rom. Han ville være til stede der folk er, og prege bybildet. I tråd med hans politiske tanker var det den offentlige, og ikke den private sfære han var interessert i. – Ekeland fulgte ikke de vanlige normer for offentlige utsmykninger heller. Han ville gi sin identitet til offentlige steder, snarere enn å pynte på et ferdig uttrykk, sier Storm Bjerke. Gjennomslaget for vyene om å stille ut kunst slik at alle kunne se den kom imidlertid svært sent. Arne Ekeland fikk ingen offentlige utsmykningsoppdrag før «Frihetens søstre» fikk pryde Stortingets inngangshall noen år før hans død.

På sidelinjen
– Ble Ekeland urettmessig oversett på grunn av sine politiske sympatier? – Med hans kunstneriske evner burde han nok ha fått tilslag på flere oppdrag. Da Rådhuset skulle smykkes ut ble han blant noen få andre premiert for sitt innsendte bidrag. Alle de andre fikk større eller mindre oppdrag etter premieringen, det var bare Ekeland som ble helt tilsidesatt. På tredvetallet var likevel Ekelands politiske standpunkter mer aksepterte og utbredte blant samtidige kunstnere. Det var først på femtitallet at han virkelig ble satt på sidelinjen av politiske årsaker, sier Storm Bjerke. Som stolt eier av NKPs medalje for førti års medlemsskap, holdt han på sine standpunkter, men ble jo mer og mer alene. – Selv var han fullt klar over dette, og uttalte at han regnet med å bli den siste gjenlevende kommunist, smiler Storm Bjerke. Med eget lite museum på hjemstedet Bøen i tillegg til Henie-Onstad-utstillingen, trenger ikke sidelinjen lenger være der Ekelands kunst finner seg til rette. – Utstillingen vil være et viktig statusoppgjør med en av Norges store kunstnere, avslutter Øivind Storm Bjerke.

Av Simen Ekern