Norsken som døde

Etter 500 års skotsk overherredømme tystnet det nedarvede norske språket på De britiske øyer. I 1850 døde den siste norsktalende mann på Shetlandsøya Unst.

Våre vikingeforfedre var reiseglade og initiativrike mennesker. Med så ulike motiver som skattepress, landsforvisning og rein eventyrlyst dro de avgårde i skipene sine og oppdaget nye øyer i havet der de kunne bygge hus, dyrke jorda og dikte ættesagaer og heltekvad.
De største norrøne nybyggersamfunnene ble også de mest levedyktige. I dag gjenfinner man våre tidligere landsmenn på Island og Færøyene. Ikke bare har de gjennomlevd 500 års dansk kulturimperialisme, de har også bevart sin norrøne kulturarv og språk i en helt annen grad enn oss fastlandsnordmenn.
– Færøyingene og islendingene hadde selv råderett over omtrent halvparten av jorda, og de danske embetsmennene lot folk stort sett ha kulturen sin og talespråket sitt i fred, forteller amanuensis Trygve Skomedal ved Avdeling for nordisk språk og litteratur.
Det gikk ikke like bra for alle. Innbyggerne i de to norske bygdene på Grønland sultet eller frøs i hjel på 1400-tallet, de eneste minnene etter dem er noen fattigslige runesteiner, ættesagaen Atlimál i islandsk avskrift og det eskimoiske ordet quannek, lånt fra norrønt hvannr (plantenavnet kvann).


500 års nedtur
Shetland og Orknøyene ble for alvor bebygget av sørvestlendinger på 800-tallet. I 500 år snakket folk uforstyrret sitt medbrakte norsk og styrte seg selv som norsk utbygd. I 1379 kom så den mektige skotske jarleætten Sinclair til makten. Lavskotsk ble administrasjonsspråk, og i 1472 mistet øyene også sin kirkelige tilknytning til Norge.
Da den færøyske filologen Jakob Jakobsen kom til Shetland i 1893, snakket innbyggerne en lavskotsk dialekt. De eldste husket fremdeles en og annen setning, et ordtak eller deler av et gammelt kvad på norsk, og mange norske substantiver var blandet inn i skotsken. Til tross for at Jakobsen klarte å lage en ordliste på til sammen 10 000 ord var det norske målet dødt og et vagt minne.
– De skotske jarlene var harde og uforsonlige herrer. I motsetning til de friere forholdene under danskestyret på Færøyene og Island, fikk ikke bøndene beholde like stor råderett over egen jord. Skottene klarte i løpet av en 200-årsperiode å fjerne øyboernes norske identitetsfølelse og stolthet. Det fortelles at godseierne var så ivrige etter å utrydde alt norsk at de på 1700-tallet faktisk betalte bøndene for å snakke skotsk, sier Trygve Skomedal.
– Hva er igjen etter norsketida på øyene i dag?
– De aller fleste stedsnavnene, særlig på Shetland, er fremdeles rent norske, og det er ennå mange ord igjen i talespråket. Noen fortidslevninger finnes også, så som Magnuskatedralen på Orknøyene og en rekke runeinskripsjoner fra tidlig middelalder. Det finnes nok romantiske fortidsforestillinger blant folk, og det arrangeres stevner og folkefester med norrønt preg. Men noen levende kultur kan man ikke snakke om, mener Skomedal.

Mellom færøysk og nynorsk
De norrøne språkene på Shetland og Orknøyene kalles norn. De hadde forandret seg betraktelig fra norrøn tid, og på 1800-tallet sto de på et utviklingstrinn mellom færøysk og vestnorsk. Den lengste sammenhengende teksten som finnes fra nyere tid er Fadervår, her på Shetlands-dialekt. Oppskriften er gjort av skotten George Low i 1774:
Fai vor er i himeri. Helagt vara namn dit. La konungdom din kumma. La vil din vera gerde i vrildin sen da er i himeri. Gav vus dag u dag daglogt brau. Forgive sindor wara sin vi forgiva gem ao sinda gainst wus. Lia vus ekke o vara tempa, but delivra vus from adlu idlu. For du iir konungdom, u puri, u glori. Amen.


Ordforklaringer:
Himeri= himmelrik,
gerde= gjort,
vrildin= verden,
lia= led.
Forgiva, gainst, but, tempa og delivra er lavskotske låneord.

Tilbake til Norge for 210 kilo gull
Da kong Christian I av Danmark-Norge skulle gifte bort datteren Margareta til Jakob III av Skottland, hadde han ikke råd til medgift. Uten det norske riksråds vitende inngikk han derfor i 1468 en kontrakt med skottekongen om pantsettelse av Orknøyene for 50 000 rhinske gylden, og året etter Shetland for 8000 gylden. For å være på den sikre siden sørget han for en klausul om innløsningsmuligheter for fremtidige norske konger: For en fast verdi av 210 kg gull eller 2310 kg sølv vil atlanterhavsøyene igjen være på norske hender.
Flere konger av dobbeltriket forsøkte i løpet av 1600- og 1700-tallet forgjeves å innløse øyene. Kanskje en bedre idé enn steinlegging av slottsplassen i folkegave til kong Harald V ville være gull nok til utpanting av Shetland og Orknøyene?

Av Sindre Bremnes. Illustrasjoner hentet fra boka "Færøyane" av Sverre Stove og Jacob Jacobsen